Atlanta og The Goldberg Clinic- Del 3

Onsdag 8. februar ville vi finne den største legobutikken vi kunne oppdrive, for å kjøpe med lego hjem til vår ivrige legobygger. Jeg hadde sett på mye lego fra USA sammen med Tobias på nettet, forventningene var derfor store. Den snille karen i resepsjonen var satt på saken, og fant adressen til oss. Det viste seg at lego ikke er så svært i USA som jeg trodde. Han sa at de har bare 1 eller 2 butikker i gjennomsnitt pr. stat.

Det tok oss en times tid å kjøre til denne butikken. Butikken var liten (er ikke alt stort i USA?) og inneholdt stort sett det samme som hjemme. Ikke var prisene veldig ulike heller, selv om de lå litt under våre norske priser. Til slutt fant vi det vi lette etter; noe vi ikke hadde hjemme; et stort romskip, en liten modell av det hvite hus, samt mange minifigurer med magnet. Hvordan vi skulle få det med i kofferten, vel det fikk vi ta senere:)

Legobutikken lå i et stort senter, og der var det mange interessante butikker. Disney butikk og Crocs butikk for å nevne noe. Jeg handlet crocs av den ekte sorten for under 200 kr pr par, disneyklær, MASSE sminke til Sabine, jeg fant meg kåpe (hvordan skal jeg få plass til den i kofferten, tenkte jeg igjen) versace solbriller og andre kule saker. Og så gikk vi på starbucks:)

Siden vi allerede var halvvegs til Atlanta sentrum, dro vi til downtown en gang til. Jeg hadde noe på World of Coca Cola jeg ville kjøpe til Sabine. Det var nydelig vær, og vi benyttet anledningen til å gå i olympiaparken. Koselig park, med mange inngraverte navn i brosteinene, samt navn og plasseringer fra alle konkurransene i sommer-OL i Atlanta 1996 på monumenter i parken. Absolutt den beste dagen å besøke parken på, med blå himmel og sol i februar:)

Vi fortsatte å tråkke rundt, lette etter butikker og et sted å kjøpe mat. Det var lettere sagt enn gjort, det lot ikke til å være butikker i nærheten. Vi fortsatte å gå, og til slutt havnet vi nær "undergrunnen". Der var det mere liv. Der var det også endel tvilsomme mennesker. Og vi - med kartet i hånda og måpende munn, samt store øyne som kikket nyskjerrige rundt - var lett bytte for sådanne av den tvilsomme typen. Vi ble raskt stoppet av de som ville ha seg en slant, og også av sikkerhetsfolkene som lurte på om vi trengte hjelp. Vi fikk oss en kort leksjon i hvordan man gjør lurest i å oppføre seg i slike strøk, og sluttet deretter å måpe, pakka kartet i lomma, og gikk målrettet rett frem som om vi visste hvor vi skulle:) Vi fikk høre hvilke steder vi gjorde smartest i å holde oss unna etter klokka 6 på kvelden, og fant ut at vi heller dro rett til hard rock cafe:)

For å si det mildt, begynte jeg å bli sliten etter all spaseringa, og ingen mat på lange tider. Vi fant oss en do`nut sjappe, og kunne ikke styre oss:) Do`nuts ble det:)

Så fant vi Hard Rock Cafe Atlanta og fant en t-skjorte å ta med hjem. På det tidspunktet var jeg segneferdig, og greide ikke gå et skritt til. Det var mørkt og helst ville jeg vært tilbake på hotellet. Selvsagt visste vi ikke helt hvor vi var i forhold til bilen heller. Omsider fant vi en resturant, og skal si det var godt med mat! Vi fant til og med en souvernir butikk på veg tilbake til parkeringen, noe vi hadde lett etter hele dagen. Der fant vi postkort til de hjemme. Jeg orket til og med å skrive alle 10 postkortene ferdig etter at vi kom tilbake til hotellet før søvnen innhentet meg. En fantastisk dag:)

I tillegg til shopping, shopping og mange opplevelser gjorde jeg disse dagene alle testene jeg skulle igjennom. Blodprøvene ble interessante å få til. Nålene de hadde i boksene var så elendige at jeg greide ikke å presse ut mer enn et par dråper. Jeg skulle ha MANGE dråper. Jeg styra på noe veldig, for jeg var så opptatt av å gjøre alt rett for å få optimale tester. Jeg varma fingrene under varmt vann, holdt hånda under hjertehøyde, dro og pressa, men blodet koagulerte jo før det var kommet mer enn en dråpe. Til slutt var jeg helt svett i panna. Jeg hadde brukt alle nålene fra to bokser, og hadde bare en boks igjen, og minst 20 store dråper å presse ut. I den siste boksen viste det seg å være en annen type nål! Den stakk tilstrekkelig langt inn i fingeren, og dråpene kom på rekke og rad (hadde jeg bare visst det på forhånd)! Så fornøyd etterpå:)

Avføringsprøvene var også en interessant opplevelse. Hvordan skal man greie å gå på do tre dager på rad - under press - når man vanligvis ikke gjør det? Uten å gå i detaljer kan jeg si at prøvene skulle blandes i en væske som allerede var i glassene. Den siste dagen greide jeg å gå på do en time før alt skulle leveres på klinikken. Og idet det siste glasset skulle klargjøres falt det hele i golvet... Så bar det til klinikken i hui og hast for å be om en ny boks, og hale det hele i land, for så å dra tilbake til klinikken en time for sent:)
Ja, det var litt av et styr!

Torsdagen kom og vår siste dag i Kennesaw opprant. Det var godt å endelig kunne overlevere alle mine prøver på klinikken! David og Dr. Goldberg inviterte oss med ut på middag denne kvelden, noe jeg satte stor pris på! Vi hadde reist langt, og jeg kunne selvsagt ikke få nok tid sammen med dem. Siden de har hendene fulle med pasienter dagen lang, var det en flott gest av dem å ta oss med ut. Helst skulle jeg selvsagt blitt med dem hjem, se hvor de bodde, og spørre om alt jeg lurte på:)

Vi slo ihjel ventetiden før kveldens middag med litt shopping, nesten febrilsk sådan, siden det var vår siste dag:) Macy`s og Victorias secret, Forever 21 med flere. Så stoppet vi et sted vi hadde sett oss ut tidligere, for å spise. Siden vi visste at vi skulle ut å spise senere, ville vi bare spise litt. Derfor delte vi en rett på to. Deilig mat, og mer delikat enn det vi tidligere hadde spist. Men særlig mette ble vi ikke. Forslaget ble å ta en dessert. Det vi ikke visste (men muligens skulle skjønt), var at alt ER stort i amerika, også dessertene. Vi skulle nok delt på desserten isteden for hovedretten....

Klokka 17 var jeg tilbake på klinikken. Jeg trodde det hadde med min "utredning" å gjøre. Det viste seg derimot å være nok en gest fra deres side til meg, fordi jeg hadde reist så langt for å komme til dem. Jeg fikk en behandling, massasje samt justeringer i ryggen av David, mens Goldberg himself dro hjem for å ordne seg til middagen. Jeg tok også en urinprøve, som viste skyhøye verdier av frie radikaler i kroppen. Jeg er glad i rosa, altså, men når denne prøven er knall rosa, er det "bad news". Liker ikke frie radikaler-rosa.


Vi ble tatt med til en liten vegetar resturant, med en veldig hyggelig innehaver. Det viste seg at han slet med å komme i overskudd med forretningen, og Goldberg lovte å anbefale han til alle sine studenter ved universitetet der han foreleser. Goldberg hadde tatt med seg sin kone, og det var SÅ trivelig å møte henne. En kjempehyggelig dame! De er stamgjester på restauranten, og vi bestilte etter deres anbefalinger. Dr. Goldberg mente at vi måtte bestille mer enn forrett og hovedrett, så da ble det en rett til, og jeg skal si det ble nok (vi hadde jo spist en liten (...) dessert kort tid før, men det kunne vi ikke si:). Maten var fantastisk, og jeg skulle ønske vi hadde undersøkt med David og Goldberg på forhånd, slik at vi kunne spist på flere slike steder under oppholdet i Kennesaw.

Det var skikkelig trist å si farvel til dem den kvelden. Dra til hotellet og vite at mitt lille eventyr var over for denne gang. Jeg skulle hjem og vente på resultatene fra prøvene. De vil angjøre hva som skjer videre. Vi avtalte å møtes via skype så snart resultatene var kommet inn.

Fredag kom, vår avreisedag. Flyet gikk ikke før senere på dagen, men klok av tidligere reiser tok vi ingen sjanser. Du vet, amerika er stort (smilefjes), kjørefilene mange, bil skulle leveres inn osv.
Jeg hadde et oppdrag til i USA. Jeg skulle finne "pamelas pancake mix". Det er en mix uten gluten som jeg hadde fått tips om før jeg dro hjemmefra. David tipset oss om en butikk kalt Harry`s Farmers Market, som lå på vegen til Atlanta. Så på vår siste dag dro vi dit.


HVORFOR visste vi ikke om dette stedet før? Det var rett og slett et helt fantastisk sted, med et matutvalg av de sjeldne. Seksjonen for glutenfritt kan man si fikk utvalget på våre lokale butikker til å blekne betydelig. Kosttilskudd utgjorde et større areal enn noen brustadbu her hjemme, og de hadde et stort utvalg homeopat medisin og aromaterapi produkter i matbutikken!!
Jeg fant det jeg lette etter,  MEN jeg visste ikke om de ville la meg slippe igjennom sjekken på flyplassen med den. Jeg turte derfor bare å kjøpe to pakker.
SYND at vi hadde lite tid, lite penger OG null plass i kofferten (vi hadde til og med stoppet for å kjøpe en ekstra sekk for å få plass til alt)! Motvillig dro jeg videre mot flyplassen...


Innsjekkingen gikk helt fint, og selv om det var for sent å drive med sånt, angret jeg på at jeg ikke hadde kjøpt 20 pakker pannekakemix.
Flyet til Memphis var et mareritt. Himmelen var svart, og vi kjørte i de svarte skyene hele turen. Null utsikt før vi satte hjulene på bakken i Memphis, og det fristet ikke å sette seg på et nytt fly og dra opp i det været en gang til.

Flyturen til Amsterdam gikk helt greit. Flysetene var av dårligere kvalitet enn det vi dro hjemmefra med, og det var ingen egne skjermer å fordrive tiden med å stirre på. Jeg greier ikke å sove når jeg flyr, og siden det da også var natt i norge, skjønte jeg det ble tungt å holde ut til neste natt.

I Amsterdam kom følelsen av å være nesten hjemme. Vi hadde godt med tid. Handlet litt gaver og satte oss ned for å ta en siste pils. Mildt sagt trøtte etter den lange turen, var det ikke til å lure på at den pilsen gikk rett til hodet på oss. Satt og fniste for oss selv:) Så ruslet vi bort til gate`n vår. Der satt alle andre og ventet, og vi satte oss ned med dem. Ingen tegn til at gate`n var åpnet, selv om tiden for avgang nærmet seg. Jeg gikk en tur på wc, og da jeg kom tilbake ble det full oppstandelse. Det viste seg at gate`n allerede var stengt, de andre passasjerene ombord i flyet, og der sto vi. Ikke hadde vi hørt noen beskjed på høytaleranlegget, ingenting. Det verste var at istedet for å ta oss OMBORD i flyet, tok de bagasjen vår UT av flyet. Vi løp til det stedet vi ble henvist til, for å få hjelp. Der var personellet mildt sagt utrivelige, og det var lite hjelp å få. Vi måtte kjøpe nye billetter, og vente i 5 timer på neste fly....

Jeg hadde vært våken i 2 døgn, tråkket rundt på 3 flyplasser og ville bare hjem til ungene mine. Da kom tårene. Jeg var så trøtt, frøs og var tvungen å være der i 5 timer til. De 3 første av de timene brukte jeg til å grine som en liten unge... Nyttig bruk av tid kan man si, men akkurat da hjalp ingenting... Så nærmet det seg avgang, og humøret steg. Da lurte jeg på om vi ikke skulle ta oss en pils til...:)

Ved midnatt kunne jeg endelig ta omkring ungene mine som hadde ventet hjemme! Med kofferter fulle av gaver stupte vi i seng. Sjelden har det vært bedre å finne sin egen seng.
Julaften for barna med utdeling av gaver fikk vente til dagen etterpå!

Atlanta og The Goldberg Clinic- Del 2

Vi hadde i løpet av dagen funnet ut at dette var den store superbowl finaledagen i USA. Da fikk vi en flott mulighet til å oppleve litt ekte stemning, og ble anbefalt en pub for kvelden. Der var det 40-50 skjermer passert rundt omkring i lokalet, og etter å ha ventet i 20 minutter, ble det ledig bord til oss. Jeg tenkte å gjøre som de andre, ta meg en pils. Det viste seg å være lettere tenkt enn gjort. Først måtte jeg vise legitimasjon. De undersøkte den og spurte hvilken stat Norge lå i... Så måtte ekspeditrisen hente sjefen sin, som også kom for å se på førerkortet. Omsider fikk jeg bestille, og kunne nyte noen smaksprøver av ulike lokale brygg.

Jeg ble fort mettet på amerikansk fotball. Kampen varer vel opprinnelig mellom en og to timer, men ble trukket ut i timesvis. De viste 5- 10 minutter spill, så ble det 15 min pause, så noen minutter fotball igjen, så pause, i det uendelige. Det føltes som om de rakk ett "avkast", så løp de, falt, og så ble det pause. Alt mens 100vis av amerikanere ropte "åååååå" og "oooooo":) Kjempeartig opplevelse uansett, absolutt gøy å ha opplevd!



Så var den store dagen kommet, mandag 6 februar, og vi dro til The Goldberg Clinic. Innenfor døra satt David, Dr. Goldbergs "intern" og tok imot pasientene. Det ble et hjertelig møte. Jeg satt i venterommet og fylte ut en haug med papirer, før det ble min tur. Heldigvis hadde de ordnet med meg som dagens siste pasient, og avsatt god tid. Dr. Goldbergs hund Russel vandret rundt i lokalene, og var som en slags sykepleierske å regne. Snodig med en doktor som har med hunden sin på jobb:)

Først gav jeg Dr. Goldberg og David gavene jeg hadde kjøpt til dem på flyplassen før jeg forlot Norge. En viking-caps, en elg-kopp og en elg-bamse. Dr. Goldberg  viste meg et esel av akkurat samme type som elg-bamsen. Den hadde han fått fra noen andre tilreisende. Goldberg mente hele stunden var som julaften, og ville helst bare fortsette gavedrysset:)

Vi satt sammen alle tre i nesten to timer. Jeg hadde på forhånd skrevet ned historien om meg selv, med de detaljene om meg, min helse og mitt liv jeg trodde var viktig for dem å vite. Jeg tenkte det ville spare oss tid samt at jeg da ville slippe å sitte der å famle etter de rette engelske ordene. Doktor Goldberg streket under det han syntes var av interesse, og spurte der han lurte på noe. Jeg ble undersøkt, tatt temperaturen på, leverte urinprøve, tatt blodtrykk, målt, kikket på (øyne, tunge, fingre osv), og så ble jeg satt på vent, mens herrene trakk seg tilbake for å diskutere. Jeg satt der sammen med hunden Russel og ventet en god stund.

Da de var tilbake, hadde de kommet frem til hvilke tester de ville at jeg skulle ta. De gikk igjennom hvilke tester det var snakk om, og fortalte hva hver test kostet, bad meg se igjennom, og underskrive hvis jeg samtykket. Vel, jeg hadde reist dit av EN grunn, og det var for å bli testet, så det var ikke mye å tenke på. Jeg skrev under, og vårt første møte var over.

Jeg trodde klinikken hadde eget laboratorium hvor testingen foregikk. Men på klinikken var ingen andre enn de to (og jeg som hadde spekulert på om de to var så nærme hverandre at de hadde sjansen til å kommunisere i løpet av en dag..).
Vel, David fant da fram testene, som jeg skulle gjøre selv i løpet av uken jeg var der. Det var spyttprøver over en dag, morgen, lunch middag og kveld. Det var avføringsprøver over 3 dager. Det var blodprøver i 3 ulike type tester. Vi dro tilbake til hotellet og jeg satte meg ned for å lese instruksjoner. Noen skulle oppbevares i kjøleskap, andre i romtemperatur, noen skulle sendes innen 24 timer, andre kunne ligge lenger. Så det ble litt organisering, slik at jeg kunne utføre disse testene, samt se litt av Kennesaw og Atlanta mens vi var der. Jeg skulle utføre testene over de neste 4 dagene, og så levere dem på klinikken torsdag morgen.


Tirsdag bar det i veg til nye shoppingsenter. Mye interessant å se overalt. Vi hadde planlagt å besøke Kennesaw Mountain National Battle Field Park, og fant ut at det var lurt å få seg noe å spise først. På vegen kom vi over noe som mest lignet en forfallen svart brakke midt i "hutiheiti". Jaja, tenkte vi, og stoppet der. DET viste seg å bli en interessant erfaring. Innenfor dørene var det like mørkt som bygningen var på utsiden. Før vi rakk å ombestemme oss ble vi dratt bort til et bord av en uappetittlig dame, og vi var fanget i Louise`s restaurant. "Country cooking at it`s best" stod det på skiltet utenfor. Jo, snakker "at it`s best"!!!

En dame i skikkelig amerikansk størrelse (jo, alt ER stort i Amerika!) kom vaggende bort til nabobordet, magen hennes veltet ut over bordet deres, og hun spurte "what you guys havin`today?". Jeg trodde jeg skulle kaste opp etter hvert som jeg fortsatte å være vitne til det som skjedde. Servitrisen vagget videre, i sine grusomt skitne klær, mens hun nøys og tørket munnen med ermet. Vi fikk bestilt, mens jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg derfra. Jeg husket med gru innleggelsen på det lokale hospitalet i Egypt, og bestemte meg for at jeg skulle IKKE utsette meg for en reprise av noe sånt der i USA. Det var forøvrig bra det var mørkt som natta inne i resturanten. Skitten var mindre synlig da. Men ikke usynlig dessverre. Listene rundt vinduet hadde engang vært hvite, de var nesten svarte, tapeten lignet mest strisekker, og var STIFTET fast i veggene.

Da servitrisen gikk inn på kjøkkenet og samtidig leverte fra seg en nys som bar mange meter inn på maten vår, bestemte jeg meg for at det var nok. Jeg spurte om å få maten "to go", og kunne ikke komme meg fort nok ut derfra. Servitrisen kom med maten, og regningen slapp hun ned fra den klissete hånda si som en krøllet liten papirlapp ned på bordet. Serviettene var slitte i kantene og så brukte ut, og vi betalte, takket og gikk. Gurimalla så glad jeg var for å være ute i "frisk" luft igjen. Maten gikk rett i søpla, og vi fortsatte leitingen etter et sted å spise.




Endelig fant vi Jimmy John`s. Der var det rent og pent, vi fikk store baguetter fylt med MYE mat. Da jeg bestilte spurte de om jeg ville ha med chips, og jeg tenkte at; ja, hvorfor ikke, så jeg takket ja. Baguettene kom, og jeg ventet på chipsen. Til slutt måtte jeg spørre om chipsen, skulle den kanskje komme litt senere? Dama bak disken bare pekte ned og sa: ta selv. Det var ikke chips av typen pommes frites, forstås, det var potetgull. Fant etterhvert ut at de over dammen spiser potetgull til alt. De hadde forresten et kult skilt der inne:  

Etter maten oppdaget vi at Starbucks lå like ved, og gikk inn for å se hva de solgte der:) Siden vi var i store USA flesket jeg til med en mocca kaffe, siden de sa at det var den typen kaffe som smakte mest av sjokolade:) Jeg liker jo ikke kaffe, men kakao, DET liker jeg:) Igjen kunne vi sitte ute i sola og nyte. Mocca kaffe var skikkelig godt, og jeg var hekta på starbucks!



Og, da det sto en politibil der, kunne jeg bare ikke dy meg....
Arrestert:)















Endelig kunne vi bestige Kennesaw Mountain National Battle Field Park. Nede ved veien var et museum og en butikk hvor man kunne kjøpe kart og souvenirer. Jeg var stor fan av serien Nord og Sør som gikk på TV da jeg var yngre, og det var artig å få med seg et slikt historisk sted. I juni 1864 var det at over 5 350 soldater ble drept der på fjellet, i krigen mellom nord- og sørstatene. Vi bestemte oss for å gå til toppen. Det lukta så godt av vår og blomster på tur opp, og så viste det seg at det var blomstring på trærne der. Skikkelig vårstemning:)

Da vi nesten var oppe, gikk jeg forbi en dame med en liten hund. Hun så min mariustunika som jeg hadde på meg og spurte; "er du Norsk?" Det viste seg å være en dame med Norske aner, som hadde besøkt Norge flere ganger og hadde slektninger i Norge. Dessverre husker jeg ikke hva dama heter, men navnet på hunden husker jeg, for hun het Solveig:) Hunden som dama hadde før Solveig, den het Gudrun:) Stødige norske navn:)

 Utsikten fra toppen var kjempefin, vi så rett til Atlanta sentrum. Her er noen bilder fra turen:

Vi var innom Marietta sentrum på veg tilbake til hotellet, og spaserte i gatene der. Et trivelig lite sted, fin atmosfære og pene hus:)









Legger ut siste del av dette så snart det går i orden med nedlasting av bilder:)

Atlanta og The Goldberg Clinic - Del 1 :)

For et par år siden kom jeg over nettsidene til Dr. Paul Goldberg. Jeg søkte etter noen som kunne vise til positive resultater. Jeg var lei av negative spådommer og ute etter suksesshistorier. Til The Goldberg Clinic kommer de som ikke har fått hjelp andre steder. Klinikken hjelper mennesker med alle slags kroniske lidelser. Siden Dr. Goldberg himself har erfaring fra eget liv, finnes det ikke mange av hans like i verden. Da han var ung, hadde han både ulcerøs colitt og RA- revmatoid artritt. Han ble selv frisk, uten medisiner, og har siden dedikert livet sitt til å hjelpe andre på samme måten.

Går du til en allmennpraktiker og får en "kronisk" diagnose, så er følgende tilnærming den vanligste: prøvene vi har tatt, viser at du har .... Man blir aldri frisk av dette, men du må ta disse medisinene, og så får du gå hjem å lære deg å leve med det. Så reiser vi oss, takker, bukker, nikker og neier, går hjem og gjør som legen sier.

Heldigvis finnes det alternativ. Heldigvis finnes det mennesker som har egen erfaring og visdom. Som ser mennesket som en helhet, heller enn oppdelt i en fysisk og en psykisk del. Som vet at det ligger en årsak bak symptomene. Og at det å undertrykke symptomer ikke fjerner årsaken til symptomene. Når Dr. Goldberg møter ti mennesker med samme diagnose, så vet han at det er ti ulike årsaker til at disse menneskene er blitt syke. Målet blir da å finne årsaken, for så å fjerne den, slik at kroppen igjen kan gjenvinne balanse og helse. I mine øyne er denne metoden langt å foretrekke, fremfor å "gå hjem å lære seg å leve med det".

Fredag 3 februar dro vi avgårde. Fra værnes, via Amsterdam til Atlanta. På værnes ble vi sittende i 3 timer å vente, da det var flykaos i Amsterdam. Turen nedover fra værnes var herlig med helt klart vær, og vi kunne studere bakken under oss hele vegen. Vi kunne til og med se alle vindmøllene ute i havet utenfor danskekysten. Da vi nærma oss Amsterdam ble det værskifte, og vi landa i dyp snø. Satt en time i flyet etter landing før vi fikk gå ut, mens hektisk snørydding foregikk utenfor. Vel ombord i neste fly satt vi halvannen time inne i flyet å ventet før vi kunne ta av. Så ventet 8 søvnløse timer over dammen....Turen gikk kjempefint! Jeg er glad for å kunne si, at så lite flyskrekk som jeg gjorde på turen over, det har jeg aldri gjort før!

Vel fremme var klokka passert 02 på natta, og jeg fikk prøvd min "american english" med en gang, da jeg måtte ringe hotellet å spørre om deres skyttelbusser hadde sluttet å gå. Siden fikk vi skyss med en annen buss som først kjørte oss til feil hotell to ganger, før vi til slutt fikk tak i snille taxi-Robert som kjørte oss til riktig hotell slik at vi endelig kunne få oss litt søvn. Det fantes så mange hoteller bare på flyplass området, og flere av dem hadde samme navn. Alt er stort i Amerika:) Dette hotellet, Hilton Garden Inn var vårt overnattingssted den første natten:)

Fantastisk følelse å stå opp lørdag morgen å ta fatt på eventyret. Frokosten var -overaskende nok- veldig amerikansk, og med litt hjelp skjønte jeg hvordan vaffeljernet virka (ikke som hjemme, hehe). Jeg elsker vafler, men de amerikanske er litt for søte, selv for meg. Heldigvis kunne man også få omelett, men for å si det sånn, med all den osten inni så ble jeg god og kvalm. Det er for mye av alt i Amerika:)

Å finne leiebilen og komme seg ut av flyplassområdet gikk kjempegreit, og det var herlig å være på veien i USA, i vårvær, med en Chrystler C300 5,71 Hemi.

Vi kjørte ut på vegen, og det første jeg tenkte på var mat. Sikkert lurt å finne et sted å stoppe for litt mat, tenkte jeg, etter som vi ikke hadde noen anelse om hvordan kvelden ville utvikle seg:) Vi kjørte av vegen på noe som virket som et egnet sted. Hong Kong supermarked. Først trodde vi det var et vanlig kjøpesenter, men det viste seg å være et marked for kinesere:) Da vi parkerte strømmet de på fra alle kanter, og vi følte oss virkelig annerledes, og usikre på om vi kunne gå inn:)

Den butikken inneholdt mye vi ikke hadde sett før:) Vi kjøpte ginseng-saker, godteri-saker til barna og diverse andre saker:) Fasinert som jeg var, kjøpte jeg til og med rått brunsukker for å ta med hjem til mamma.... For å si det sånn; brunsukkeret ble ikke prioritert da vi skulle pakke kofferten for hjemreise:) Jeg elsker de blå krabbene! Slike vil jeg også ha i fjærasteinene her hjemme:) Skulle hatt en hel kontainer av saker med hjem:)

Opprinnelig var planen å finne hotellet, slik at vi slapp å kjøre på store ukjente veier i mørket. Og vi skulle definitivt kjøre rundt sentrum, for å holde oss unna den verste trafikken. Men nyskjerrigheten ble for stor, og vi kjørte rett til downtown Atlanta:) Det store akvariet og World Of Coca Cola ligger rett ved hverandre. Akvariet var mest interessant, men siden tiden ville bli knapp denne dagen, bestemte vi oss for å vente med det.

World of Coca Cola var ikke særlig imponerende i mine øyne. Ikke er jeg særlig interessert i historien om coca cola, ikke liker jeg cola og ikke ble jeg imponert av å få "se" hemmeligheten heller. Vi ble hele veien ledet mot den hemmelige oppskriften til coca cola, og endte opp i ett rom som til slutt avslørte en gigantisk safe, og der inne ligger oppskriften... (wow!). Vi fikk 30 sekunder på oss til å ta bilder av denne safen, og alle (bortsett fra meg lot det til) knipset iveg som gjaldt det liv. Noe mer morsomt ble det da vi kom til smakerommet. Der kunne vi velge og vrake i cola-produkter fra hele verden, og smake så mye vi lystet. Vi lystet, men lysten dempet seg raskt, for det var mye kliss de serverte:) Så fikk vi håndplukke en egen flaske cola å ta med hjem, før vi endte opp i souvenirbutikken. Der var det mye stilig.

DEN BERØMTE SAFEN. Som jeg IKKE tok bilde av.

Jeg likte meg i butikken, og presterte å kjøpe 4 svære, massive og TUNGE colaglass, for sikkerhets skyld, som om kofferten ikke kom til å veie nok uten dem. Men de glassene, de "måtte" jeg bare ha. Ja, du vet hvordan det er (om du er dame);)


Det er mange måter å feriere på. Denne var ny for meg, men slett ikke dumt!

Etter noe leting, spørring og telefonering fant vi vårt beskjedne hotell. Vegg til vegg teppe og gammeldags "boks-TV", lite kjøleskap og en microovn, et fantastisk lite badekar, og vi var klare for en uke i USA. Jeg stupte til sengs, helt utslitt, enda klokka bare var rundt åtte på kvelden. Her er noen bilder av vårt enkle hotell, Super 8, som det ligger mange av langs vegen. Trivelig betjening, forferdelig frokost. Utvalget var: muffins med eller uten melis, vaffel med sirup, loff med syltetøy eller peanøttsmør, yoghurt, kaffe og te. Her bodde vi hele uka vi var i Kennesaw:)

Vi benyttet søndagen til å gjøre oss kjent i området omkring hotellet. Butikker overalt, mer enn nok, og det tok noen dager før vi ble lokalkjent. Ut fra beskrivelsen trodde vi at vi skulle på et stille og rolig landsens sted. Men nei, det var fremdeles 3 filer i hver kjøreretning, og masse trafikk. Vi fant den lokale mathandelen, Target, hvor vi fikk kjøpt inn litt til å ha på hotellrommet. Siden jeg hadde avtale med Dr. Goldberg mandag formiddag, dro vi avgårde for å lokalisere klinikken, slik at vi visste hvor vi skulle dagen etter.

Det var en herlig følelse å stå forran huset. Jeg kjente at jeg virkelig hadde reist langt for å komme dit. Overraskelsen var stor over å oppdage at The Goldberg Clinic befant seg bare i en liten liten del av huset. Jeg trodde hele huset var deres, og så viste seg å være et hus de delte med mange klinikker. Er ikke alt stort i Amerika likevel?

Spent forran møtet med Dr. Goldberg dro vi derfra, klinikken lå ca 10 minutter fra hotellet vårt, og var lett å finne. Så var det bare å vente. Vi fant Publix, enda et shoppingsenter. Der var hundefrisør, stort senter fylt av utstyr og klær til dyr. Jeg kunne ikke dy meg, men måtte kjøpe Vita`s (min Sibirkatt`s) første klesplagg. En genser i røde, rosa og hvite striper:) Utenfor der vi handlet, hadde en dyrerednings organisasjon utstilling og salg av hunder og katter. Kjempesøte alle sammen, og hadde det vært mulig hadde jeg selvsagt tatt dem med meg, alle som en.

Etter shoppingen var det tid for mat, og turens første utepils i vårværet:) Skriver med om det og mitt møte med Dr. Goldberg i del 2.