For 3 år siden gjorde vi om gammelstua oppe. En stue ble til to soverom. Sabine fikk den ene delen, vi voksne den andre. Helt siden Sabine fikk sitt eget rom, har hun ikke trivdes der inne. Hun sa ingenting i starten, hun hadde jo fått nytt rom, og da begynner man ikke å klage med en gang, liksom. Men hun måtte alltid ha lyset på når hun sov, hun gjorde heller lekser nede på kjøkkenet enn på pulten oppe på rommet. Når jeg sa god natt på kveldene ville hun holde meg der lengst mulig, og fant på alt mulig å snakke om. Hun likte heller ikke å være alene hjemme, selv om det ikke er noe uvanlig med det.
Jeg visste ikke den gang hvorfor. Det gikk lang tid, før hun sa at hun syntes det var så ekkelt der inne, og at hun følte at noen så på henne. Dette fortalte hun etter en periode med mye slike programmer på TV, ungene pratet om spøkelser på skolen, og det var i det hele tatt mye fokus på nettopp disse tingene i samfunnet forøvrig. Jeg tenkte derfor at hun var blitt skremt, og at hun innbilte seg at det var noen på rommet. Jeg sa til henne at det uansett ikke var noe farlig, og at hun kunne være trygg. En lang periode snakket vi ikke mer om det, og jeg trodde det hadde "gått over".
Imidlertid ble jeg ganske frustrert til tider over at Sabine ikke greide å lukke døra til soverommet etter seg, til tross for at jeg minnet henne på det gang på gang. Katta vår vil jeg ikke ha der inne pga hår og allergi. Hun bedyret at hun alltid stengte døra. Til slutt tok jeg med henne opp, viste henne døra som sto åpen, og sa: er denne døra åpen, eller lukket? Jeg tenkte at det var bevis nok til å føre til en innrømmelse. Isteden ble hun helt på gråten og sverget på at hun hadde lukket den. Tobias blandet seg inn, og sa at han hadde sett at Sabine lukket døren. De to var enige om at det var Vita, katten vår, som hadde lært seg å åpne dører. Selvsagt gjør hun ikke det, sa jeg, da hadde hun åpnet andre dører også, ikke bare denne. Jeg lot temaet ligge.
Etter at vi kom hjem fra ferie i sommer ble det skikkelig ille. Sabine gråt og nektet å sove på rommet sitt. Hun sa at hun ikke hadde sagt mer om det i frykt for ikke å bli trodd. Hun var redd vi skulle tro hun var "gal". Så fortalte hun hvorfor hun ikke kunne sove uten lys, hvorfor hun ikke ville gjøre lekser oppe, at hun måtte ligge med ansiktet mot veggen osv. Hun sa at det føltes som om noen sto og så på henne, og at det var kun på hennes rom og øverst i trappa det føltes slik.
Vi ble nødt til å ta jenta på alvor, og jeg flyttet inn på hennes rom. Jeg syntes også det var skikkelig vanskelig å konsentrere seg om noe lesing på hennes rom, og følelsen av å bli iakttatt var sterk. På det tidspunktet følte jeg det var umulig å vite om det var ren innbilning fra min side eller ikke. Jeg regnet med det var det. Senere flyttet J-P ut i dokkestua, så jeg og Sabine sov på vårt rom.
Jeg fant ut at jeg skulle spørre pappa om noen hadde dødd der oppe eller noe. Da sa han noe som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg: jeg vet ikke hvor mye jeg tørr å fortelle... Han fortalte at mens vi var på ferie, så hadde lyset på Sabine sitt rom slått seg på av seg selv. For å si det sånn, jeg sov ikke noe særlig godt de følgende dagene. Om noen hadde dødd der var han ikke sikker på, men han visste at en dame hadde ligget i engelsk syke der for mange år tilbake.
Omsider kontaktet jeg en mann som kom for å se. Jeg fortalte at vi trodde det måtte være noen energier i huset, og lurte på om han kunne sjekke det ut. Han kom inn i gangen, og
kjente umiddelbart at han ville opp i andre etasje. Øverst i trappen syntes han det ble tungt å puste, og sa at her er det noe. Han kikket i alle rom oppe, bortsett fra Sabine sitt, og lurte på om det ikke var flere rom der. Da vi kom inn på hennes soverom fikk han igjen den samme følelsen. Han sa akkurat det samme som Sabine hadde sagt. Han lurte på om vi hadde følt oss iakttatt. Han følte en feminin energi og at hun ikke likte at vi forandret i huset. Han sa han mente hun hadde dødd der oppe.
'
Jeg synes det var fantastisk spennende å oppleve noe slikt. Etter å ha sjekka resten av huset uten å finne noe, returnerte han til Sabine sitt rom, og "sendte dama av gårde". Vi sto og snakka litt, og etter en stund sa han: jeg kjenner allerede at dette blir greit.
Så delte han noen erfaringer med meg, veldig spennende å høre, før han takket for seg og dro. En stund etter jeg var blitt alene i huset gikk jeg opp. Og det må jeg si, at om jeg ikke trodde jeg hadde merka noe før, så hadde jeg nok det likevel. For den følelsen, spesielt øverst i trappa utenfor rommet hennes, var helt enormt forandret. Det føles nå som om det er mye mer plass der. Lysere på en måte, luftigere. Trykket er borte. Så jeg er helt overbevist om at dama som var der er borte.
Sabine var borte da dette skjedde og er nettopp kommet hjem. Jeg har ikke sagt noe om det, og venter spent på at hun skal merke det selv. Akkurat nå har hun besøk, så det kan nok ta en stund før hun sier noe. Men jeg er helt sikker på at det kommer.
I ettertid husker jeg stadig ting som har skjedd, som jeg den gang bare slo ifra meg. Det er jo mange lyder i gamle hus, og det jeg opplevde rasjonaliserte jeg bort. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Blant annet har jeg våknet av det jeg trodde var Tobias som sto opp på natta og kom mot rommet vårt. Da han ikke kom inn ropte jeg på han, uten å få svar. Så jeg sto opp for å se, og da lå han å sov i senga si. Hm, rart tenkte jeg, jeg drømte sikkert. Tenkte ikke mer på det.
Jeg hørte skritt på loftet, og trodde JP var der oppe og holdt på med noe. Men lyset var da ikke på. Han bruker nok hodelykt, tenkte jeg. Gikk opp for å se, men der var han ikke. Mange rare lyder i gamle hus tenkte jeg, og slo det fra meg. En gang tenkte jeg at det må ha vært et dyr der oppe.
Sabine stakkars som fikk "pes" for at hun ikke brukte pulten sin når hun gjorde lekser, ikke ville slå av lyset og aldri lukka døra etter seg og følte seg mistrodd. Samtidig var hun redd inne på rommet sitt. Hvem hadde vel trodd at en død dame var forklaringen? Jeg får stadige påminnelser om å ta det ungene sier alvorlig:) Og jeg som alltid hadde ønska meg litt ånder i huset, fant ut at jeg bare var tøff i trynet. For da pappa fortalte om lyset som slo seg av, da ble det litt for virkelig for meg, og jeg fikk slett ikke sove.
Men spennende er det, og jeg venter spent på at Sabine skal fortelle meg om forandringen:)
