Det tok oss en times tid å kjøre til denne butikken. Butikken var liten (er ikke alt stort i USA?) og inneholdt stort sett det samme som hjemme. Ikke var prisene veldig ulike heller, selv om de lå litt under våre norske priser. Til slutt fant vi det vi lette etter; noe vi ikke hadde hjemme; et stort romskip, en liten modell av det hvite hus, samt mange minifigurer med magnet. Hvordan vi skulle få det med i kofferten, vel det fikk vi ta senere:)
Legobutikken lå i et stort senter, og der var det mange interessante butikker. Disney butikk og Crocs butikk for å nevne noe. Jeg handlet crocs av den ekte sorten for under 200 kr pr par, disneyklær, MASSE sminke til Sabine, jeg fant meg kåpe (hvordan skal jeg få plass til den i kofferten, tenkte jeg igjen) versace solbriller og andre kule saker. Og så gikk vi på starbucks:)
Siden vi allerede var halvvegs til Atlanta sentrum, dro vi til downtown en gang til. Jeg hadde noe på World of Coca Cola jeg ville kjøpe til Sabine. Det var nydelig vær, og vi benyttet anledningen til å gå i olympiaparken. Koselig park, med mange inngraverte navn i brosteinene, samt navn og plasseringer fra alle konkurransene i sommer-OL i Atlanta 1996 på monumenter i parken. Absolutt den beste dagen å besøke parken på, med blå himmel og sol i februar:)
Vi fortsatte å tråkke rundt, lette etter butikker og et sted å kjøpe mat. Det var lettere sagt enn gjort, det lot ikke til å være butikker i nærheten. Vi fortsatte å gå, og til slutt havnet vi nær "undergrunnen". Der var det mere liv. Der var det også endel tvilsomme mennesker. Og vi - med kartet i hånda og måpende munn, samt store øyne som kikket nyskjerrige rundt - var lett bytte for sådanne av den tvilsomme typen. Vi ble raskt stoppet av de som ville ha seg en slant, og også av sikkerhetsfolkene som lurte på om vi trengte hjelp. Vi fikk oss en kort leksjon i hvordan man gjør lurest i å oppføre seg i slike strøk, og sluttet deretter å måpe, pakka kartet i lomma, og gikk målrettet rett frem som om vi visste hvor vi skulle:) Vi fikk høre hvilke steder vi gjorde smartest i å holde oss unna etter klokka 6 på kvelden, og fant ut at vi heller dro rett til hard rock cafe:)
For å si det mildt, begynte jeg å bli sliten etter all spaseringa, og ingen mat på lange tider. Vi fant oss en do`nut sjappe, og kunne ikke styre oss:) Do`nuts ble det:)
Så fant vi Hard Rock Cafe Atlanta og fant en t-skjorte å ta med hjem. På det tidspunktet var jeg segneferdig, og greide ikke gå et skritt til. Det var mørkt og helst ville jeg vært tilbake på hotellet. Selvsagt visste vi ikke helt hvor vi var i forhold til bilen heller. Omsider fant vi en resturant, og skal si det var godt med mat! Vi fant til og med en souvernir butikk på veg tilbake til parkeringen, noe vi hadde lett etter hele dagen. Der fant vi postkort til de hjemme. Jeg orket til og med å skrive alle 10 postkortene ferdig etter at vi kom tilbake til hotellet før søvnen innhentet meg. En fantastisk dag:)
Avføringsprøvene var også en interessant opplevelse. Hvordan skal man greie å gå på do tre dager på rad - under press - når man vanligvis ikke gjør det? Uten å gå i detaljer kan jeg si at prøvene skulle blandes i en væske som allerede var i glassene. Den siste dagen greide jeg å gå på do en time før alt skulle leveres på klinikken. Og idet det siste glasset skulle klargjøres falt det hele i golvet... Så bar det til klinikken i hui og hast for å be om en ny boks, og hale det hele i land, for så å dra tilbake til klinikken en time for sent:)
Ja, det var litt av et styr!
Torsdagen kom og vår siste dag i Kennesaw opprant. Det var godt å endelig kunne overlevere alle mine prøver på klinikken! David og Dr. Goldberg inviterte oss med ut på middag denne kvelden, noe jeg satte stor pris på! Vi hadde reist langt, og jeg kunne selvsagt ikke få nok tid sammen med dem. Siden de har hendene fulle med pasienter dagen lang, var det en flott gest av dem å ta oss med ut. Helst skulle jeg selvsagt blitt med dem hjem, se hvor de bodde, og spørre om alt jeg lurte på:)
Vi slo ihjel ventetiden før kveldens middag med litt shopping, nesten febrilsk sådan, siden det var vår siste dag:) Macy`s og Victorias secret, Forever 21 med flere. Så stoppet vi et sted vi hadde sett oss ut tidligere, for å spise. Siden vi visste at vi skulle ut å spise senere, ville vi bare spise litt. Derfor delte vi en rett på to. Deilig mat, og mer delikat enn det vi tidligere hadde spist. Men særlig mette ble vi ikke. Forslaget ble å ta en dessert. Det vi ikke visste (men muligens skulle skjønt), var at alt ER stort i amerika, også dessertene. Vi skulle nok delt på desserten isteden for hovedretten....
Klokka 17 var jeg tilbake på klinikken. Jeg trodde det hadde med min "utredning" å gjøre. Det viste seg derimot å være nok en gest fra deres side til meg, fordi jeg hadde reist så langt for å komme til dem. Jeg fikk en behandling, massasje samt justeringer i ryggen av David, mens Goldberg himself dro hjem for å ordne seg til middagen. Jeg tok også en urinprøve, som viste skyhøye verdier av frie radikaler i kroppen. Jeg er glad i rosa, altså, men når denne prøven er knall rosa, er det "bad news". Liker ikke frie radikaler-rosa.
Vi ble tatt med til en liten vegetar resturant, med en veldig hyggelig innehaver. Det viste seg at han slet med å komme i overskudd med forretningen, og Goldberg lovte å anbefale han til alle sine studenter ved universitetet der han foreleser. Goldberg hadde tatt med seg sin kone, og det var SÅ trivelig å møte henne. En kjempehyggelig dame! De er stamgjester på restauranten, og vi bestilte etter deres anbefalinger. Dr. Goldberg mente at vi måtte bestille mer enn forrett og hovedrett, så da ble det en rett til, og jeg skal si det ble nok (vi hadde jo spist en liten (...) dessert kort tid før, men det kunne vi ikke si:). Maten var fantastisk, og jeg skulle ønske vi hadde undersøkt med David og Goldberg på forhånd, slik at vi kunne spist på flere slike steder under oppholdet i Kennesaw.
Det var skikkelig trist å si farvel til dem den kvelden. Dra til hotellet og vite at mitt lille eventyr var over for denne gang. Jeg skulle hjem og vente på resultatene fra prøvene. De vil angjøre hva som skjer videre. Vi avtalte å møtes via skype så snart resultatene var kommet inn.
Fredag kom, vår avreisedag. Flyet gikk ikke før senere på dagen, men klok av tidligere reiser tok vi ingen sjanser. Du vet, amerika er stort (smilefjes), kjørefilene mange, bil skulle leveres inn osv.
Jeg hadde et oppdrag til i USA. Jeg skulle finne "pamelas pancake mix". Det er en mix uten gluten som jeg hadde fått tips om før jeg dro hjemmefra. David tipset oss om en butikk kalt Harry`s Farmers Market, som lå på vegen til Atlanta. Så på vår siste dag dro vi dit.
HVORFOR visste vi ikke om dette stedet før? Det var rett og slett et helt fantastisk sted, med et matutvalg av de sjeldne. Seksjonen for glutenfritt kan man si fikk utvalget på våre lokale butikker til å blekne betydelig. Kosttilskudd utgjorde et større areal enn noen brustadbu her hjemme, og de hadde et stort utvalg homeopat medisin og aromaterapi produkter i matbutikken!!
Jeg fant det jeg lette etter, MEN jeg visste ikke om de ville la meg slippe igjennom sjekken på flyplassen med den. Jeg turte derfor bare å kjøpe to pakker.
SYND at vi hadde lite tid, lite penger OG null plass i kofferten (vi hadde til og med stoppet for å kjøpe en ekstra sekk for å få plass til alt)! Motvillig dro jeg videre mot flyplassen...
Innsjekkingen gikk helt fint, og selv om det var for sent å drive med sånt, angret jeg på at jeg ikke hadde kjøpt 20 pakker pannekakemix.
Flyet til Memphis var et mareritt. Himmelen var svart, og vi kjørte i de svarte skyene hele turen. Null utsikt før vi satte hjulene på bakken i Memphis, og det fristet ikke å sette seg på et nytt fly og dra opp i det været en gang til.
Flyturen til Amsterdam gikk helt greit. Flysetene var av dårligere kvalitet enn det vi dro hjemmefra med, og det var ingen egne skjermer å fordrive tiden med å stirre på. Jeg greier ikke å sove når jeg flyr, og siden det da også var natt i norge, skjønte jeg det ble tungt å holde ut til neste natt.
I Amsterdam kom følelsen av å være nesten hjemme. Vi hadde godt med tid. Handlet litt gaver og satte oss ned for å ta en siste pils. Mildt sagt trøtte etter den lange turen, var det ikke til å lure på at den pilsen gikk rett til hodet på oss. Satt og fniste for oss selv:) Så ruslet vi bort til gate`n vår. Der satt alle andre og ventet, og vi satte oss ned med dem. Ingen tegn til at gate`n var åpnet, selv om tiden for avgang nærmet seg. Jeg gikk en tur på wc, og da jeg kom tilbake ble det full oppstandelse. Det viste seg at gate`n allerede var stengt, de andre passasjerene ombord i flyet, og der sto vi. Ikke hadde vi hørt noen beskjed på høytaleranlegget, ingenting. Det verste var at istedet for å ta oss OMBORD i flyet, tok de bagasjen vår UT av flyet. Vi løp til det stedet vi ble henvist til, for å få hjelp. Der var personellet mildt sagt utrivelige, og det var lite hjelp å få. Vi måtte kjøpe nye billetter, og vente i 5 timer på neste fly....
Jeg hadde vært våken i 2 døgn, tråkket rundt på 3 flyplasser og ville bare hjem til ungene mine. Da kom tårene. Jeg var så trøtt, frøs og var tvungen å være der i 5 timer til. De 3 første av de timene brukte jeg til å grine som en liten unge... Nyttig bruk av tid kan man si, men akkurat da hjalp ingenting... Så nærmet det seg avgang, og humøret steg. Da lurte jeg på om vi ikke skulle ta oss en pils til...:)
Ved midnatt kunne jeg endelig ta omkring ungene mine som hadde ventet hjemme! Med kofferter fulle av gaver stupte vi i seng. Sjelden har det vært bedre å finne sin egen seng.
Julaften for barna med utdeling av gaver fikk vente til dagen etterpå!
