Da var det over. Det er så ubeskrivelig rart at hun ikke er der lenger. Mormor var på en måte udødelig. Hun stod imot alt. Det var interessant å høre presten si noen ord om hennes liv, jeg innså hvor mye vi ikke vet om livet hennes før vi ble født. Noe har vi hørt, og glemt. Men det er som om det blir viktigere med årene. Jeg er så glad for at Jon Øyvind kom å sang for oss i begravelsen. Sangen "Til Mor" var en spesielt sterk stund der i kirken.
En epoke er over. Alle rykket ett skritt frem i rekken. Ingen besteforeldre igjen. Til og med "jernkvinnen" Jenny er borte. Med henne er det mye som rives vekk. Slekta har ingen steder på Frosta å samles lenger. Det er forferdelig sårt, og jeg føler veldig med barna til mormor i den sorgen de føler. Der har de trampet sine barnsben og levd i hele oppveksten. Ja, det er mye som er over med denne dagen.
Som de sa i kirken; det er tid for alt. En tid for glede, en tid for sorg. En tid for å leve, en tid for å dø. Og man må ta vare på de gode minnene, legge noe bak seg, og gå videre. Han sa det så fint, presten; Jenny var gammel, og døden kom slik sett ikke uventet. Likevel kom den så raskt når den først kom. Jeg er glad hun fikk dø hjemme, som hun ønsket det.
Sov godt kjære mormor.
Det var godt til deg å slippe nå.
<3
<3
<3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar