I en bygd i det lille landet møter en mann en vakker kvinne. Kjærlighet mellom de to vokser fram. De flytter sammen, blir til mann og kone. En familie etableres. De to får flere barn. Familien jobber på åker og i fjøs, for å få endene til å møtes. Livet er godt for familien. Barna vokser opp og blir store. En etter en får de seg egne kjærester, og flytter bort fra hjemgården.
Et annet sted i det lille landet skjer det samme. Et kjærestepar finner ut at de vil leve livet sitt sammen. De får seg ett vakkert hus ved elva. De blir også velsignet med flere barn. Barna vokser opp i frie omgivelser. Etterhvert som de blir større, søker de som naturlig er ut i den store verden.
Skjebnen vil det slik at disse to familienes veier krysses. Sønnen til mannen og kona i det koselige huset ved elva, møter datteren til mannen og kona på den lille gården. De flytter sammen og får barn. Etterhvert bygger de seg hus og flytter idyllisk til nede ved fjorden. To familier er blitt til en stor familie.
Etterhvert blir det mange barnebarn for de to familiene. Ungene trives i hagen på gården, ved kaffebordet og i det store innholdsrike huset. I huset ved elva elsker de å plukke jordbær i hagen, mate endene i elva og tilbringe julen sammen med de gamle. Overnatter gjør de ofte på begge disse hjemstedene, og er glade i sine besteforeldre.
Slik er slektenes gang, slik vil det alltid være. En familie er noe som binder oss sammen. Det er selve rammen og tryggheten i livet. Men idyllen varer ikke for våre to familier i historien. Noe skjer, som deler den koselige familien ved elva i to. Mannen i huset vil ikke lenger være en kristen mann. Han har sine grunner, og tror ikke lenger på Gud. Det er nok til at halve familien vender mannen og kona ryggen. Den kristne delen av familien vil ikke lenger ha noe med mannen og kona å gjøre. Ikke bare går det ut over foreldrene i huset, men de lar det gå utover sønnen i huset, som giftet seg med datteren fra den lille gården også. De prøver stadig å vanskeliggjøre livet til den lille familien ved fjorden. Bare fordi at den gamle mannen ikke lenger tror på Gud.
Den lille familien ved fjorden har det likevel bra. De må kjempe sine kamper, men kan ikke gjøre stort mer med situasjonen. Etter hvert blir også deres barn større. Naturlig nok begynner de eldste i slekten å trenge hjelp fra de yngre. Familien ved fjorden besøker de gamle i slekten til den lille gården nesten hver helg. Slik går årene. Etter hvert forlater de eldste i familien dette livet, flere av dem går bort. I kjølvannet av det har vi noe som heter arv. Og det er da også den andre delen av slekta til familien ved fjorden splittes. Misforståelser og slutninger trekkes, uten at noen snakker sammen om det de spekulerer på. Beskyldninger uten dekning settes ut på bygda. Situasjonen blir stadig verre, og til slutt foregår det en kamp. Sterke følelser er innblandet, og det går på helsen løs.
Årene går og situasjonen er spent på begge sider av familien. Alle lever de sine liv så godt de kan, mens de fortsetter å se skjevt på hverandre. Den ene delen av slekta fordi noen ikke er kristne. Den andre delen fordi noen har dannet seg en mening uten å vite hva som er realiteten. Ikke bare gjelder det de partene som er direkte berørte, men de lar det gå i arv til neste generasjon også.
Dette er bare en liten historie om EN familie i det lille landet. Det lille landet har mange lignende historier. TENK så mye av dette som kunne vært unngått hvis partene bare hadde kunnet kommunisere med hverandre! Hvis vi mennesker kunne godtatt at vi alle er like mye verdt. En kristen er like mye verdt som en som ikke tror på Gud. Og omvendt. En heterofil er like mye verdt som en homofil. Og omvendt. Uansett hvem du er, er du verdt like mye som alle andre som lever her på jorda.
Hadde den kristne delen av familien delen av familien kunne akseptert den andre delen, og omvendt, ville familien ha vært mye større. Kjærligheten ville vært større. Samhørigheten og tryggheten større. Familien ville vært hel. Kunne de snakket sammen, ville de ryddet opp i misforståelsene.
Hadde den kristne delen av familien delen av familien kunne akseptert den andre delen, og omvendt, ville familien ha vært mye større. Kjærligheten ville vært større. Samhørigheten og tryggheten større. Familien ville vært hel. Kunne de snakket sammen, ville de ryddet opp i misforståelsene.
Dersom den andre delen av familien kunne kommunisert med hverandre, TENK hvordan stemningen hadde vært da! Hvis vi mennesker kunne sette oss ned å ta en prat når det er noe vi lurer på, TENK hvor mye som ville blitt oppklart! I stedet spinner vi videre på våre oppdiktede historier som etterhvert blir våre "sannheter". Hvis de som mistrodde de andre kunne spurt rett ut, ville de fått et svar som var helt annerledes enn det de trodde var svaret. Alt var bare misforståelser fra ende til annen. Merkelig er det, at voksne mennesker ikke greier å åpne munnen å snakke sammen. I stedet for å kjempe mot hverandre, kunne vi bygge opp hverandre. Vi kunne vært en familie. En stor familie.
Fordi; det datteren fra gården og sønnen fra huset ved elva lærte hjemme hos sine foreldre, om kommunikasjon, frykt, selvfølelse osv, det tok de med seg og lærte videre til sine barn. Flere årsaker gjorde at ett av deres barn slet veldig med noen av disse mønstrene det ble tillært. Det barnet måtte igjennom mye turbulens og sykdom for å finne ut hvordan livet fungerer. Og det barnet det var meg. Som barn programmeres vi av voksne og autoriteter rundt oss, foreldre, lærere osv. Vi er alle ofre av ofre, på den måten at våre foreldre kunne ikke lære oss noe de ikke selv visste. Så mine foreldre eller deres foreldre før dem har ikke gjort noe "galt". Vi gjør alle så godt vi kan med den kunnskap og erfaring vi har på nåværende tidspunkt. De fleste foreldre elsker sine barn og gjør så godt de kan. Ikke hjelper det å ha skyldfølelse heller, selv om jeg overførte noe av det samme til mine barn igjen. Lykken er at jeg i dag kan være med å forandre disse unyttige mønstrene, og kan lære bort nye, mer nyttige mønstre til mine barn. Jeg skulle ønske at det jeg vet i dag hadde vært pensum på skolen. Heldigvis er det mange som allerede jobber med den saken. Unique Mind ESP for eksempel.
Hadde vi fått denne kunnskapen inn med morsmelka, hadde ikke missekandidatene trengt å stå der å ønske seg fred på jord. Da hadde vi alle visst, og vært mer opptatt av det som virkelig betyr noe her i livet. Vi hadde visst hvordan hele kroppen, dvs. kropp, sinn og ånd, fungerer som en helhet. Da hadde kanskje familien i denne lille historien, som bare er en av mange slike historier, kunne vært en stor familie. For det er det vi ER, alle sammen. Vi er en stor familie, alle i dette lille landet, alle på planeten vår. Vi er alle en del av et stort hele, vi er alle ett. Hele jorden kunne levd sine liv i kjærlighet. Vi er jo her på jorda for å nyte livet!
Vær glad i deg selv, da vil det være lett å være glad i alle andre mennesker også:)
Fordi; det datteren fra gården og sønnen fra huset ved elva lærte hjemme hos sine foreldre, om kommunikasjon, frykt, selvfølelse osv, det tok de med seg og lærte videre til sine barn. Flere årsaker gjorde at ett av deres barn slet veldig med noen av disse mønstrene det ble tillært. Det barnet måtte igjennom mye turbulens og sykdom for å finne ut hvordan livet fungerer. Og det barnet det var meg. Som barn programmeres vi av voksne og autoriteter rundt oss, foreldre, lærere osv. Vi er alle ofre av ofre, på den måten at våre foreldre kunne ikke lære oss noe de ikke selv visste. Så mine foreldre eller deres foreldre før dem har ikke gjort noe "galt". Vi gjør alle så godt vi kan med den kunnskap og erfaring vi har på nåværende tidspunkt. De fleste foreldre elsker sine barn og gjør så godt de kan. Ikke hjelper det å ha skyldfølelse heller, selv om jeg overførte noe av det samme til mine barn igjen. Lykken er at jeg i dag kan være med å forandre disse unyttige mønstrene, og kan lære bort nye, mer nyttige mønstre til mine barn. Jeg skulle ønske at det jeg vet i dag hadde vært pensum på skolen. Heldigvis er det mange som allerede jobber med den saken. Unique Mind ESP for eksempel.
Hadde vi fått denne kunnskapen inn med morsmelka, hadde ikke missekandidatene trengt å stå der å ønske seg fred på jord. Da hadde vi alle visst, og vært mer opptatt av det som virkelig betyr noe her i livet. Vi hadde visst hvordan hele kroppen, dvs. kropp, sinn og ånd, fungerer som en helhet. Da hadde kanskje familien i denne lille historien, som bare er en av mange slike historier, kunne vært en stor familie. For det er det vi ER, alle sammen. Vi er en stor familie, alle i dette lille landet, alle på planeten vår. Vi er alle en del av et stort hele, vi er alle ett. Hele jorden kunne levd sine liv i kjærlighet. Vi er jo her på jorda for å nyte livet!
Vær glad i deg selv, da vil det være lett å være glad i alle andre mennesker også:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar