Atlanta og The Goldberg Clinic - Del 1 :)

For et par år siden kom jeg over nettsidene til Dr. Paul Goldberg. Jeg søkte etter noen som kunne vise til positive resultater. Jeg var lei av negative spådommer og ute etter suksesshistorier. Til The Goldberg Clinic kommer de som ikke har fått hjelp andre steder. Klinikken hjelper mennesker med alle slags kroniske lidelser. Siden Dr. Goldberg himself har erfaring fra eget liv, finnes det ikke mange av hans like i verden. Da han var ung, hadde han både ulcerøs colitt og RA- revmatoid artritt. Han ble selv frisk, uten medisiner, og har siden dedikert livet sitt til å hjelpe andre på samme måten.

Går du til en allmennpraktiker og får en "kronisk" diagnose, så er følgende tilnærming den vanligste: prøvene vi har tatt, viser at du har .... Man blir aldri frisk av dette, men du må ta disse medisinene, og så får du gå hjem å lære deg å leve med det. Så reiser vi oss, takker, bukker, nikker og neier, går hjem og gjør som legen sier.

Heldigvis finnes det alternativ. Heldigvis finnes det mennesker som har egen erfaring og visdom. Som ser mennesket som en helhet, heller enn oppdelt i en fysisk og en psykisk del. Som vet at det ligger en årsak bak symptomene. Og at det å undertrykke symptomer ikke fjerner årsaken til symptomene. Når Dr. Goldberg møter ti mennesker med samme diagnose, så vet han at det er ti ulike årsaker til at disse menneskene er blitt syke. Målet blir da å finne årsaken, for så å fjerne den, slik at kroppen igjen kan gjenvinne balanse og helse. I mine øyne er denne metoden langt å foretrekke, fremfor å "gå hjem å lære seg å leve med det".

Fredag 3 februar dro vi avgårde. Fra værnes, via Amsterdam til Atlanta. På værnes ble vi sittende i 3 timer å vente, da det var flykaos i Amsterdam. Turen nedover fra værnes var herlig med helt klart vær, og vi kunne studere bakken under oss hele vegen. Vi kunne til og med se alle vindmøllene ute i havet utenfor danskekysten. Da vi nærma oss Amsterdam ble det værskifte, og vi landa i dyp snø. Satt en time i flyet etter landing før vi fikk gå ut, mens hektisk snørydding foregikk utenfor. Vel ombord i neste fly satt vi halvannen time inne i flyet å ventet før vi kunne ta av. Så ventet 8 søvnløse timer over dammen....Turen gikk kjempefint! Jeg er glad for å kunne si, at så lite flyskrekk som jeg gjorde på turen over, det har jeg aldri gjort før!

Vel fremme var klokka passert 02 på natta, og jeg fikk prøvd min "american english" med en gang, da jeg måtte ringe hotellet å spørre om deres skyttelbusser hadde sluttet å gå. Siden fikk vi skyss med en annen buss som først kjørte oss til feil hotell to ganger, før vi til slutt fikk tak i snille taxi-Robert som kjørte oss til riktig hotell slik at vi endelig kunne få oss litt søvn. Det fantes så mange hoteller bare på flyplass området, og flere av dem hadde samme navn. Alt er stort i Amerika:) Dette hotellet, Hilton Garden Inn var vårt overnattingssted den første natten:)

Fantastisk følelse å stå opp lørdag morgen å ta fatt på eventyret. Frokosten var -overaskende nok- veldig amerikansk, og med litt hjelp skjønte jeg hvordan vaffeljernet virka (ikke som hjemme, hehe). Jeg elsker vafler, men de amerikanske er litt for søte, selv for meg. Heldigvis kunne man også få omelett, men for å si det sånn, med all den osten inni så ble jeg god og kvalm. Det er for mye av alt i Amerika:)

Å finne leiebilen og komme seg ut av flyplassområdet gikk kjempegreit, og det var herlig å være på veien i USA, i vårvær, med en Chrystler C300 5,71 Hemi.

Vi kjørte ut på vegen, og det første jeg tenkte på var mat. Sikkert lurt å finne et sted å stoppe for litt mat, tenkte jeg, etter som vi ikke hadde noen anelse om hvordan kvelden ville utvikle seg:) Vi kjørte av vegen på noe som virket som et egnet sted. Hong Kong supermarked. Først trodde vi det var et vanlig kjøpesenter, men det viste seg å være et marked for kinesere:) Da vi parkerte strømmet de på fra alle kanter, og vi følte oss virkelig annerledes, og usikre på om vi kunne gå inn:)

Den butikken inneholdt mye vi ikke hadde sett før:) Vi kjøpte ginseng-saker, godteri-saker til barna og diverse andre saker:) Fasinert som jeg var, kjøpte jeg til og med rått brunsukker for å ta med hjem til mamma.... For å si det sånn; brunsukkeret ble ikke prioritert da vi skulle pakke kofferten for hjemreise:) Jeg elsker de blå krabbene! Slike vil jeg også ha i fjærasteinene her hjemme:) Skulle hatt en hel kontainer av saker med hjem:)

Opprinnelig var planen å finne hotellet, slik at vi slapp å kjøre på store ukjente veier i mørket. Og vi skulle definitivt kjøre rundt sentrum, for å holde oss unna den verste trafikken. Men nyskjerrigheten ble for stor, og vi kjørte rett til downtown Atlanta:) Det store akvariet og World Of Coca Cola ligger rett ved hverandre. Akvariet var mest interessant, men siden tiden ville bli knapp denne dagen, bestemte vi oss for å vente med det.

World of Coca Cola var ikke særlig imponerende i mine øyne. Ikke er jeg særlig interessert i historien om coca cola, ikke liker jeg cola og ikke ble jeg imponert av å få "se" hemmeligheten heller. Vi ble hele veien ledet mot den hemmelige oppskriften til coca cola, og endte opp i ett rom som til slutt avslørte en gigantisk safe, og der inne ligger oppskriften... (wow!). Vi fikk 30 sekunder på oss til å ta bilder av denne safen, og alle (bortsett fra meg lot det til) knipset iveg som gjaldt det liv. Noe mer morsomt ble det da vi kom til smakerommet. Der kunne vi velge og vrake i cola-produkter fra hele verden, og smake så mye vi lystet. Vi lystet, men lysten dempet seg raskt, for det var mye kliss de serverte:) Så fikk vi håndplukke en egen flaske cola å ta med hjem, før vi endte opp i souvenirbutikken. Der var det mye stilig.

DEN BERØMTE SAFEN. Som jeg IKKE tok bilde av.

Jeg likte meg i butikken, og presterte å kjøpe 4 svære, massive og TUNGE colaglass, for sikkerhets skyld, som om kofferten ikke kom til å veie nok uten dem. Men de glassene, de "måtte" jeg bare ha. Ja, du vet hvordan det er (om du er dame);)


Det er mange måter å feriere på. Denne var ny for meg, men slett ikke dumt!

Etter noe leting, spørring og telefonering fant vi vårt beskjedne hotell. Vegg til vegg teppe og gammeldags "boks-TV", lite kjøleskap og en microovn, et fantastisk lite badekar, og vi var klare for en uke i USA. Jeg stupte til sengs, helt utslitt, enda klokka bare var rundt åtte på kvelden. Her er noen bilder av vårt enkle hotell, Super 8, som det ligger mange av langs vegen. Trivelig betjening, forferdelig frokost. Utvalget var: muffins med eller uten melis, vaffel med sirup, loff med syltetøy eller peanøttsmør, yoghurt, kaffe og te. Her bodde vi hele uka vi var i Kennesaw:)

Vi benyttet søndagen til å gjøre oss kjent i området omkring hotellet. Butikker overalt, mer enn nok, og det tok noen dager før vi ble lokalkjent. Ut fra beskrivelsen trodde vi at vi skulle på et stille og rolig landsens sted. Men nei, det var fremdeles 3 filer i hver kjøreretning, og masse trafikk. Vi fant den lokale mathandelen, Target, hvor vi fikk kjøpt inn litt til å ha på hotellrommet. Siden jeg hadde avtale med Dr. Goldberg mandag formiddag, dro vi avgårde for å lokalisere klinikken, slik at vi visste hvor vi skulle dagen etter.

Det var en herlig følelse å stå forran huset. Jeg kjente at jeg virkelig hadde reist langt for å komme dit. Overraskelsen var stor over å oppdage at The Goldberg Clinic befant seg bare i en liten liten del av huset. Jeg trodde hele huset var deres, og så viste seg å være et hus de delte med mange klinikker. Er ikke alt stort i Amerika likevel?

Spent forran møtet med Dr. Goldberg dro vi derfra, klinikken lå ca 10 minutter fra hotellet vårt, og var lett å finne. Så var det bare å vente. Vi fant Publix, enda et shoppingsenter. Der var hundefrisør, stort senter fylt av utstyr og klær til dyr. Jeg kunne ikke dy meg, men måtte kjøpe Vita`s (min Sibirkatt`s) første klesplagg. En genser i røde, rosa og hvite striper:) Utenfor der vi handlet, hadde en dyrerednings organisasjon utstilling og salg av hunder og katter. Kjempesøte alle sammen, og hadde det vært mulig hadde jeg selvsagt tatt dem med meg, alle som en.

Etter shoppingen var det tid for mat, og turens første utepils i vårværet:) Skriver med om det og mitt møte med Dr. Goldberg i del 2.