Om å ikke bli trodd...

En trist dag

Har du noen gang opplevd å ikke bli trodd? Det har vi nok alle. Kanskje er du også en av de som ofte ikke blir trodd? Da vet du hva jeg snakker om. Å ikke bli tatt på alvor er trist. Når man vet man har rett, men ingen tror på det man sier. Hos meg har dette fulgt meg som et mønster opp igjennom livet. Og nå har det toppet seg.

Jeg har ofte hatt følelsen i kroppen. Av å ikke bli sett, hørt, trodd eller bli tatt på alvor. De siste 5 årene har jeg kjempet mot legestanden. Det er en ting som er verre enn å være syk. Det er å være syk og ikke bli trodd. Resultatet kan bli slik det ble for meg; til slutt begynte jeg virkelig å tvile på meg selv. Innbiller jeg virkelig meg det hele?

Jeg er langt fra alene om å oppleve det.

Det er ikke bare legene som har mistrodd meg. Det er flere i min nære familie som har trodd jeg har mer behov for en henvisning til psykiatrisk klinikk enn en henvisning til reumatolog. Kolleger i mitt arbeidsmiljø kan jeg også føye til listen. Det er så trist at jeg greier ikke sette ord på det.

Så hva skyldes dette mønsteret?

Etter å ha deltatt på ESP-kurs flere ganger er jeg blitt mer bevisst på grunnen. Hele livet har jeg manglet selvfølelse. Siden jeg trådte mine første skritt har jeg, som alle andre, levd sammen med voksne og autoriteter som har lagt sine sannheter over på meg som barn. Jeg ble ofte kritisert, og utviklet derfor en kritisk holdning til meg selv og andre. Ingenting ble bra nok. En bra prøve på skolen, kunne alltid vært bedre. Jeg ble perfeksjonist. Jeg fikk ofte skylden når noe skjedde. Det fører til at man blir redd for å gjøre feil. Best å gjøre slik de andre sier og vil, så går det nok bra. 

Faktisk hadde jeg en drøm som gjentok seg i flere år da jeg var yngre. I drømmen hadde jeg gjort noe så forferdelig at det ikke var til å holde ut. Mange mennesker var etter meg for å ta meg for dette. Det kom aldri frem hva det var,  og jeg visste det ikke selv, men det føltes som om jeg hadde drept noen, så alvorlig var det. Jeg husker jeg drømte dette så mange ganger at jeg våknet og funderte på om drømmen var virkelig. Hadde jeg gjort noe så forferdelig i virkeligheten at jeg hadde fortrengt det? Noe som drømmene mine prøvde å fortelle meg?

Jeg sier ikke at det er mine foreldres eller andre voksnes feil at jeg har utviklet dårlig selvfølelse. Jeg er ikke ute etter noen å være bitter på eller å legge skylden på. Det er ingens skyld. De voksne rundt meg gjorde sitt beste, akkurat som jeg gjør som mor i dag. Mine foreldre kunne ikke overføre mer selvfølelse til meg enn det de hadde selv. De gjorde så godt de kunne ut i fra sine forutsetninger. De lærte av sine foreldre som lærte av sine igjen.

Jeg vet at de elsker meg.

Min barndom formet meg som menneske akkurat som din barndom formet deg. De fleste mennesker synes ikke de er bra nok. De er ikke glade i seg selv. De er kanskje ikke bevisst at det er slik, men det finnes veldig få mennesker som i bunn og grunn virkelig er glade i seg selv, og ser hvilken verdi de har. Jeg var aldri virkelig glad i meg selv, og jeg jobber fremdeles med saken. Jeg hadde selvtillit på ulike arenaer, som skolefag og idrett. Det var noe synlig jeg gjorde og fikk skryt for. Heldigvis har jeg hatt gode venner og flere kjærester opp gjennom ungdommen, noe jeg er svært takknemlig for. Jeg sier det for å få frem at selvtillit og selvfølelse er to vidt forskjellige begrep.

Min dårlige selvfølelse har gjort at jeg har sendt ut usikkerhet. Og det man sender ut får man som kjent tilbake. Med min usikkerhet har jeg trukket til meg folk som har utnyttet meg, både fysisk og psykisk. Jeg har vært et lett "bytte", fordi jeg ikke trodde jeg var verdt mer. Jeg har godtatt mer enn gjennomsnittet, fordi jeg ikke har trodd at jeg var verdt mer. Det er slik vi mennesker er. Jeg er ikke alene, det finnes millioner av oss.

Det er lett å bruke deg som dørmatte når du ligger der.

Det sies at de som er usikre prater mye. Jeg sier ikke at alle som prater mye er usikre, men ofte henger det sammen. Jo mindre du sier, jo mer blir det sagt, er det også noe som heter. Enkelte jeg kjenner sier ikke mye, men når de snakker, da lytter folk. Når jeg åpner munnen, så er det veldig få som lytter. Ofte fortsetter de bare å prate. Det er ikke alltid slik, det spørs hvem jeg er sammen med, men ofte har jeg opplevd slike situasjoner. Noen ganger prøvde jeg å ta ansvar, ved å si ifra om urettferdigheter for flere enn meg selv. Hver gang har jeg gjort det, har det slått tilbake på meg selv. Til slutt gidder man ikke si noe.

I dag er jeg ikke av dem som roper høyest eller albuer meg fram. Jeg orker ikke ta opp kampen med de som jobber raskest på jobb for eksempel, de får bare holde på. Jeg har tidligere vært ganske konkurranseinnstilt, men det har dempet seg. Det er ikke lenger noe mål for meg å jobbe raskest eller rope høyest. På ett eller annet punkt får det være raskt og høyt nok, tenker jeg. Så får jeg heller konsentrere meg om meg selv. 

Når man ikke tror på seg selv, så tror heller ikke andre på deg. Og det er der hele kjernen ligger. Jeg hørte ikke på stemmen i meg, min intuisjon. Og når jeg ikke hørte på min stemme, vel da hørte heller ikke andre på meg. Min stemme ble sakte men sikkert kvalt av alle "burde" og "skulle" og "må". Av at jeg gjorde alt i min makt for å være bra nok for andre. For jeg trodde at bare jeg var bra nok ville jeg bli elsket. Så var det bare det at man kan ikke bli virkelig elsket av andre hvis man ikke elsker seg selv.

Hvis du ikke tror på deg selv, vil heller ikke andre tro deg.

Hvis du ikke hører på deg selv, vil heller ikke andre høre på deg.

Hvis du ikke ser deg selv, så vil heller ingen andre kunne se deg.

Hvis du ikke elsker deg selv, kan heller ingen andre elske deg, og du kan ikke virkelig elske andre.

Og slik er det.

Skal man snu mønsteret blir man nødt til å ta tak i seg selv. Vi kan ikke forandre andre mennesker. Det tok meg over 30 år og mye tapt energi å skjønne det. Det hjelper ikke å være bitter, fordele skyld eller ha skyldfølelse selv. Ingen har nytte av det. Skal man slippe å være dørmatte kan man ikke fortsette å ligge der.

Å sette grenser er en ekstremt viktig faktor. Jeg greide aldri det før. Jeg synes fremdeles det er vanskelig og skikkelig ubehagelig å si ifra om noe negativt til andre. Ikke hjemme i mitt eget hus, men ellers. Vi mennesker er redde for ikke å bli likt, ikke bli godtatt. Derfor gjemmer vi de vonde følelsene inni oss istedet. I stedet for å si ifra når noe irriterer eller noen krysser vår grense, holder vi inne med ordene våre. Til slutt blir det som en vulkan som eksploderer, og man roper ut all sin frustrasjon. Da kan det komme ut mer enn hva nødvendig var. Så det er viktig å bearbeide følelsene sine:)

For å si det slik, så har jeg angrepet meg selv, andre har angrepet meg, og nå har kroppen min begynt å angripe seg selv. Min egen kropp tror den er sin egens fiende.

Jeg nevnte innledningsvis at det med ikke å bli trodd har toppet seg for meg nå. Familiemedlemmer har ikke trodd meg, jeg har indirekte blitt anmodet om å oppsøke psykologisk hjelp. Kollegaer har ikke trodd meg: "Er du ikke bare stiv etter trening da?" er f.eks et godt eksempel på hva man kan få høre fra mennesker som ikke engang ser sin egen nese. Snakk om mangel på innsikt. Skal si jeg har vært og er forbannet. Skal si jeg har vært og er såret, skuffet. Jeg har sittet i snart 5 år til legen å fortalt om mine vonde ledd og min vonde kropp. På vår siste konsultasjon opplevde jeg at han hevet stemmen og nesten ropte til meg, da jeg fortalte om min USA tur, og at jeg ønsket henvisning til reumatolog. Grensen var nådd, og jeg sendte han et brev. Da jeg kom hjem i dag hadde jeg fått brev tilbake.

Blodprøvene mine er positive.

Hurra.

Aldri har jeg vært mer lei meg for å ha rett.

Jeg kan sette meg ned og håpe at de som ikke til nå har trodd på meg vil begynne å tro på meg. Jeg kan sette meg ned og håpe at mine nærmeste ber om unnskyldning og forandrer seg. Jeg kan sette meg ned og se på at sykdommen utvikler seg. Jeg kan sette meg ned og håpe at legene finner en kur. Jeg kan sette meg ned, gi opp.

Eller...

Jeg kan reise meg opp å ta tak i det jeg kan ta tak i.

Jeg kan ta ansvar for meg selv og mitt liv.

Jeg kan sette grenser for meg selv.

Jeg kan ta meg selv på alvor slik at andre kan gjøre det samme.

Jeg kan se meg selv, høre meg selv, være glad i meg selv.

Fordi jeg er god nok.

Jeg kan fylle mitt liv  med glede og lykke.

Jeg har kraften i meg.
Jeg kan helbrede mitt liv.

Jeg vet hva jeg har å gjøre.

Har jeg greid å gjøre meg selv syk,

kan jeg greie å gjøre meg selv frisk.

Og slik er det.