Dagene går...
Kroppen min finner stadig på nye ting jeg tydeligvis skal igjennom. Siste nytt er smerter i de bittesmå leddene i ørene!! Jeg benytter tiden til å bruke all kunnskap jeg har om helbredelse mens jeg venter på å komme meg til Atlanta. Jeg er SÅ spent på hva de finner ut der. Og med "finner ut" mener jeg ikke hvilken diagnose jeg passer inn under. For det er ikke det jeg skal. Jeg skal blir frisk. I USA skal de finne ut hva som har skjedd og gi meg en oppskrift (i tillegg til de fantastiske verktøyene jeg allerede har) på hvordan jeg kan rette opp ubalansen i kroppen.
Vet du hva som er tragisk?
At når en person kommer inn døra på legekontoret med leddsmerter så rømmer legen ut bakdøra. Blodprøvene viser ingenting. Uspesifikt, sier legen. Jeg skal love deg at det jeg går og kjenner på hver dag ikke er mye uspesifikt...
Tenk deg at du har 10 mennesker, som alle har samme diagnose. Leddgikt. Hva tilbyr legen dem? Cellegift. Medisin som ødelegger kroppen. Cellegift. Gift til cellene. Jeg trenger cellene mine. Jeg trenger dem friske. Ikke døde. Lett regnestykke.
Disse 10 menneskene med leddgikt. Gjøres det noe forsøk på å finne ut hvorfor denne ubalansen har oppstått i kroppen? Noen tiltak for å rette på den? Jobbe for å bli bra igjen? Neida. Vi dreper cellene dine, og medisinen vil kanskje gi deg magesår, osteoporose og kreft, men men, du har intet valg. Enten så tar du disse medisinene, eller du lever i uutholdelig smerte mens du venter på å bli krøpling. Det ender der, ved diagnosen.
Fantastisk med slike valg, ikke sant? Hmmm, hva skal jeg velge tro? Krøpling eller kreft? At sykdommen eskalerer idet folk får en slik diagnose er ikke så rart, kanskje.. Ikke særlig oppløftende besøk hos legen kan man si.
Jeg mener at de 10 menneskene med samme diagnose har 10 forskjellige grunner til at ubalansen har oppstått. Jeg velger å dra til en lege som isteden for å gi meg cellegift, foretar en grundig undersøkelse av meg, ikke bare tar en blodprøve og lukker ørene for resten. En lege som hører på meg og er genuint interessert i å få meg frisk. Fordi han har noe som de fleste andre leger ikke har: egen erfaring.
En lege som har gjort stor suksess med å finne årsaken til at ubalansen oppstod. For det finnes en årsak. Så vil han utarbeide en individuell plan for meg, for hvordan jeg skal gjenvinne helsen.
Denne måten å tenke på, appellerer til meg.
Nå er det mindre enn en uke igjen til jeg drar. Uansett hva som skjer, så vet jeg at det er et godt sted å begynne. Jeg vet at kostomleggingen blir enorm, selv om jeg har prøvd meg frem på forskjellige vis i flere år nå, når det gjelder mat. Til akkurat den biten kjenner jeg at det blir godt med litt hjelp. Så får jeg ta meg av alle de andre bitene selv.
Jeg har bestemt meg for å holde fokus på å helbrede livet mitt, ikke på å helbrede ubalansen.
Jeg er ikke tilhenger av å utbrodere sykdom, smerte, akk og ve. Det ønsker jeg ikke. Jeg har blitt flink til å lide i stillhet. Det er absolutt ikke noe mål, men har oppstått som en følge av å ikke bli trodd. Det er en ting som er verre enn å være syk, og det er å være syk å ikke bli trodd. Mange har erfart dette. Verden har fremdeles mye å lære om hvordan vi mennesker fungerer, men vi er på veg.
Det er MYE i helsenorge som fungerer særs dårlig. Jeg har erfart hvordan det å ikke bli trodd gjør at man til slutt slutter å tro på seg selv. Jeg hadde talt så lenge for døve ører at når noe skjedde med kroppen min som andre ville løpt til legen med, trodde jeg ikke på at det jeg opplevde stemte med virkeligheten. Det er helt sykt å tenke på at dette faktisk er mulig.
For en stund siden møtte jeg på en behandler. Jeg forklarte at det kjennes ut som om det er betent i bihulene og bronkiene enda, selv om jeg ikke har noen produktiv hoste lenger. Da sa han helt enkelt: da stemmer det nok at det er slik. Jeg måtte se på han flere ganger, og bare fortelle han hvor overrasket jeg ble. Han tok mitt ord på det! Han trodde på meg! Han forsto faktisk at det er jeg som er ekspert på min kropp! Fantastisk! Og en sterk påminnelse om at jeg må lytte til denne kroppen og tro på det jeg opplever. Og ikke minst på meg selv.
Jeg er så glad og lykkelig over å være ferdig med alt dette. Jeg føler heller ikke lenger noe behov for å snakke "sårspråk". Å velte seg i sin egen søle, er et valg. Det man sender ut, får man som kjent tilbake. Snakker du "sårspråk"? Bruker du tiden din til å snakke om alt som er negativt? Tror du at det vil gjøre deg bedre? Bare en liten påminnelse...
Jeg har stått i energimessig gjeld store deler av livet. Det er så deilig med bevisstgjøring! Det er så deilig å ha tatt et valg. Så deilig å være ferdig med den måten å leve på!
Jeg gleder meg hver dag over livets små under.
Det er MYE i helsenorge som fungerer særs dårlig. Jeg har erfart hvordan det å ikke bli trodd gjør at man til slutt slutter å tro på seg selv. Jeg hadde talt så lenge for døve ører at når noe skjedde med kroppen min som andre ville løpt til legen med, trodde jeg ikke på at det jeg opplevde stemte med virkeligheten. Det er helt sykt å tenke på at dette faktisk er mulig.
For en stund siden møtte jeg på en behandler. Jeg forklarte at det kjennes ut som om det er betent i bihulene og bronkiene enda, selv om jeg ikke har noen produktiv hoste lenger. Da sa han helt enkelt: da stemmer det nok at det er slik. Jeg måtte se på han flere ganger, og bare fortelle han hvor overrasket jeg ble. Han tok mitt ord på det! Han trodde på meg! Han forsto faktisk at det er jeg som er ekspert på min kropp! Fantastisk! Og en sterk påminnelse om at jeg må lytte til denne kroppen og tro på det jeg opplever. Og ikke minst på meg selv.
Jeg er så glad og lykkelig over å være ferdig med alt dette. Jeg føler heller ikke lenger noe behov for å snakke "sårspråk". Å velte seg i sin egen søle, er et valg. Det man sender ut, får man som kjent tilbake. Snakker du "sårspråk"? Bruker du tiden din til å snakke om alt som er negativt? Tror du at det vil gjøre deg bedre? Bare en liten påminnelse...
Jeg har stått i energimessig gjeld store deler av livet. Det er så deilig med bevisstgjøring! Det er så deilig å ha tatt et valg. Så deilig å være ferdig med den måten å leve på!
Jeg gleder meg hver dag over livets små under.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar