Atlanta og The Goldberg Clinic- Del 2

Vi hadde i løpet av dagen funnet ut at dette var den store superbowl finaledagen i USA. Da fikk vi en flott mulighet til å oppleve litt ekte stemning, og ble anbefalt en pub for kvelden. Der var det 40-50 skjermer passert rundt omkring i lokalet, og etter å ha ventet i 20 minutter, ble det ledig bord til oss. Jeg tenkte å gjøre som de andre, ta meg en pils. Det viste seg å være lettere tenkt enn gjort. Først måtte jeg vise legitimasjon. De undersøkte den og spurte hvilken stat Norge lå i... Så måtte ekspeditrisen hente sjefen sin, som også kom for å se på førerkortet. Omsider fikk jeg bestille, og kunne nyte noen smaksprøver av ulike lokale brygg.

Jeg ble fort mettet på amerikansk fotball. Kampen varer vel opprinnelig mellom en og to timer, men ble trukket ut i timesvis. De viste 5- 10 minutter spill, så ble det 15 min pause, så noen minutter fotball igjen, så pause, i det uendelige. Det føltes som om de rakk ett "avkast", så løp de, falt, og så ble det pause. Alt mens 100vis av amerikanere ropte "åååååå" og "oooooo":) Kjempeartig opplevelse uansett, absolutt gøy å ha opplevd!



Så var den store dagen kommet, mandag 6 februar, og vi dro til The Goldberg Clinic. Innenfor døra satt David, Dr. Goldbergs "intern" og tok imot pasientene. Det ble et hjertelig møte. Jeg satt i venterommet og fylte ut en haug med papirer, før det ble min tur. Heldigvis hadde de ordnet med meg som dagens siste pasient, og avsatt god tid. Dr. Goldbergs hund Russel vandret rundt i lokalene, og var som en slags sykepleierske å regne. Snodig med en doktor som har med hunden sin på jobb:)

Først gav jeg Dr. Goldberg og David gavene jeg hadde kjøpt til dem på flyplassen før jeg forlot Norge. En viking-caps, en elg-kopp og en elg-bamse. Dr. Goldberg  viste meg et esel av akkurat samme type som elg-bamsen. Den hadde han fått fra noen andre tilreisende. Goldberg mente hele stunden var som julaften, og ville helst bare fortsette gavedrysset:)

Vi satt sammen alle tre i nesten to timer. Jeg hadde på forhånd skrevet ned historien om meg selv, med de detaljene om meg, min helse og mitt liv jeg trodde var viktig for dem å vite. Jeg tenkte det ville spare oss tid samt at jeg da ville slippe å sitte der å famle etter de rette engelske ordene. Doktor Goldberg streket under det han syntes var av interesse, og spurte der han lurte på noe. Jeg ble undersøkt, tatt temperaturen på, leverte urinprøve, tatt blodtrykk, målt, kikket på (øyne, tunge, fingre osv), og så ble jeg satt på vent, mens herrene trakk seg tilbake for å diskutere. Jeg satt der sammen med hunden Russel og ventet en god stund.

Da de var tilbake, hadde de kommet frem til hvilke tester de ville at jeg skulle ta. De gikk igjennom hvilke tester det var snakk om, og fortalte hva hver test kostet, bad meg se igjennom, og underskrive hvis jeg samtykket. Vel, jeg hadde reist dit av EN grunn, og det var for å bli testet, så det var ikke mye å tenke på. Jeg skrev under, og vårt første møte var over.

Jeg trodde klinikken hadde eget laboratorium hvor testingen foregikk. Men på klinikken var ingen andre enn de to (og jeg som hadde spekulert på om de to var så nærme hverandre at de hadde sjansen til å kommunisere i løpet av en dag..).
Vel, David fant da fram testene, som jeg skulle gjøre selv i løpet av uken jeg var der. Det var spyttprøver over en dag, morgen, lunch middag og kveld. Det var avføringsprøver over 3 dager. Det var blodprøver i 3 ulike type tester. Vi dro tilbake til hotellet og jeg satte meg ned for å lese instruksjoner. Noen skulle oppbevares i kjøleskap, andre i romtemperatur, noen skulle sendes innen 24 timer, andre kunne ligge lenger. Så det ble litt organisering, slik at jeg kunne utføre disse testene, samt se litt av Kennesaw og Atlanta mens vi var der. Jeg skulle utføre testene over de neste 4 dagene, og så levere dem på klinikken torsdag morgen.


Tirsdag bar det i veg til nye shoppingsenter. Mye interessant å se overalt. Vi hadde planlagt å besøke Kennesaw Mountain National Battle Field Park, og fant ut at det var lurt å få seg noe å spise først. På vegen kom vi over noe som mest lignet en forfallen svart brakke midt i "hutiheiti". Jaja, tenkte vi, og stoppet der. DET viste seg å bli en interessant erfaring. Innenfor dørene var det like mørkt som bygningen var på utsiden. Før vi rakk å ombestemme oss ble vi dratt bort til et bord av en uappetittlig dame, og vi var fanget i Louise`s restaurant. "Country cooking at it`s best" stod det på skiltet utenfor. Jo, snakker "at it`s best"!!!

En dame i skikkelig amerikansk størrelse (jo, alt ER stort i Amerika!) kom vaggende bort til nabobordet, magen hennes veltet ut over bordet deres, og hun spurte "what you guys havin`today?". Jeg trodde jeg skulle kaste opp etter hvert som jeg fortsatte å være vitne til det som skjedde. Servitrisen vagget videre, i sine grusomt skitne klær, mens hun nøys og tørket munnen med ermet. Vi fikk bestilt, mens jeg lurte på hvordan jeg skulle komme meg derfra. Jeg husket med gru innleggelsen på det lokale hospitalet i Egypt, og bestemte meg for at jeg skulle IKKE utsette meg for en reprise av noe sånt der i USA. Det var forøvrig bra det var mørkt som natta inne i resturanten. Skitten var mindre synlig da. Men ikke usynlig dessverre. Listene rundt vinduet hadde engang vært hvite, de var nesten svarte, tapeten lignet mest strisekker, og var STIFTET fast i veggene.

Da servitrisen gikk inn på kjøkkenet og samtidig leverte fra seg en nys som bar mange meter inn på maten vår, bestemte jeg meg for at det var nok. Jeg spurte om å få maten "to go", og kunne ikke komme meg fort nok ut derfra. Servitrisen kom med maten, og regningen slapp hun ned fra den klissete hånda si som en krøllet liten papirlapp ned på bordet. Serviettene var slitte i kantene og så brukte ut, og vi betalte, takket og gikk. Gurimalla så glad jeg var for å være ute i "frisk" luft igjen. Maten gikk rett i søpla, og vi fortsatte leitingen etter et sted å spise.




Endelig fant vi Jimmy John`s. Der var det rent og pent, vi fikk store baguetter fylt med MYE mat. Da jeg bestilte spurte de om jeg ville ha med chips, og jeg tenkte at; ja, hvorfor ikke, så jeg takket ja. Baguettene kom, og jeg ventet på chipsen. Til slutt måtte jeg spørre om chipsen, skulle den kanskje komme litt senere? Dama bak disken bare pekte ned og sa: ta selv. Det var ikke chips av typen pommes frites, forstås, det var potetgull. Fant etterhvert ut at de over dammen spiser potetgull til alt. De hadde forresten et kult skilt der inne:  

Etter maten oppdaget vi at Starbucks lå like ved, og gikk inn for å se hva de solgte der:) Siden vi var i store USA flesket jeg til med en mocca kaffe, siden de sa at det var den typen kaffe som smakte mest av sjokolade:) Jeg liker jo ikke kaffe, men kakao, DET liker jeg:) Igjen kunne vi sitte ute i sola og nyte. Mocca kaffe var skikkelig godt, og jeg var hekta på starbucks!



Og, da det sto en politibil der, kunne jeg bare ikke dy meg....
Arrestert:)















Endelig kunne vi bestige Kennesaw Mountain National Battle Field Park. Nede ved veien var et museum og en butikk hvor man kunne kjøpe kart og souvenirer. Jeg var stor fan av serien Nord og Sør som gikk på TV da jeg var yngre, og det var artig å få med seg et slikt historisk sted. I juni 1864 var det at over 5 350 soldater ble drept der på fjellet, i krigen mellom nord- og sørstatene. Vi bestemte oss for å gå til toppen. Det lukta så godt av vår og blomster på tur opp, og så viste det seg at det var blomstring på trærne der. Skikkelig vårstemning:)

Da vi nesten var oppe, gikk jeg forbi en dame med en liten hund. Hun så min mariustunika som jeg hadde på meg og spurte; "er du Norsk?" Det viste seg å være en dame med Norske aner, som hadde besøkt Norge flere ganger og hadde slektninger i Norge. Dessverre husker jeg ikke hva dama heter, men navnet på hunden husker jeg, for hun het Solveig:) Hunden som dama hadde før Solveig, den het Gudrun:) Stødige norske navn:)

 Utsikten fra toppen var kjempefin, vi så rett til Atlanta sentrum. Her er noen bilder fra turen:

Vi var innom Marietta sentrum på veg tilbake til hotellet, og spaserte i gatene der. Et trivelig lite sted, fin atmosfære og pene hus:)









Legger ut siste del av dette så snart det går i orden med nedlasting av bilder:)

Atlanta og The Goldberg Clinic - Del 1 :)

For et par år siden kom jeg over nettsidene til Dr. Paul Goldberg. Jeg søkte etter noen som kunne vise til positive resultater. Jeg var lei av negative spådommer og ute etter suksesshistorier. Til The Goldberg Clinic kommer de som ikke har fått hjelp andre steder. Klinikken hjelper mennesker med alle slags kroniske lidelser. Siden Dr. Goldberg himself har erfaring fra eget liv, finnes det ikke mange av hans like i verden. Da han var ung, hadde han både ulcerøs colitt og RA- revmatoid artritt. Han ble selv frisk, uten medisiner, og har siden dedikert livet sitt til å hjelpe andre på samme måten.

Går du til en allmennpraktiker og får en "kronisk" diagnose, så er følgende tilnærming den vanligste: prøvene vi har tatt, viser at du har .... Man blir aldri frisk av dette, men du må ta disse medisinene, og så får du gå hjem å lære deg å leve med det. Så reiser vi oss, takker, bukker, nikker og neier, går hjem og gjør som legen sier.

Heldigvis finnes det alternativ. Heldigvis finnes det mennesker som har egen erfaring og visdom. Som ser mennesket som en helhet, heller enn oppdelt i en fysisk og en psykisk del. Som vet at det ligger en årsak bak symptomene. Og at det å undertrykke symptomer ikke fjerner årsaken til symptomene. Når Dr. Goldberg møter ti mennesker med samme diagnose, så vet han at det er ti ulike årsaker til at disse menneskene er blitt syke. Målet blir da å finne årsaken, for så å fjerne den, slik at kroppen igjen kan gjenvinne balanse og helse. I mine øyne er denne metoden langt å foretrekke, fremfor å "gå hjem å lære seg å leve med det".

Fredag 3 februar dro vi avgårde. Fra værnes, via Amsterdam til Atlanta. På værnes ble vi sittende i 3 timer å vente, da det var flykaos i Amsterdam. Turen nedover fra værnes var herlig med helt klart vær, og vi kunne studere bakken under oss hele vegen. Vi kunne til og med se alle vindmøllene ute i havet utenfor danskekysten. Da vi nærma oss Amsterdam ble det værskifte, og vi landa i dyp snø. Satt en time i flyet etter landing før vi fikk gå ut, mens hektisk snørydding foregikk utenfor. Vel ombord i neste fly satt vi halvannen time inne i flyet å ventet før vi kunne ta av. Så ventet 8 søvnløse timer over dammen....Turen gikk kjempefint! Jeg er glad for å kunne si, at så lite flyskrekk som jeg gjorde på turen over, det har jeg aldri gjort før!

Vel fremme var klokka passert 02 på natta, og jeg fikk prøvd min "american english" med en gang, da jeg måtte ringe hotellet å spørre om deres skyttelbusser hadde sluttet å gå. Siden fikk vi skyss med en annen buss som først kjørte oss til feil hotell to ganger, før vi til slutt fikk tak i snille taxi-Robert som kjørte oss til riktig hotell slik at vi endelig kunne få oss litt søvn. Det fantes så mange hoteller bare på flyplass området, og flere av dem hadde samme navn. Alt er stort i Amerika:) Dette hotellet, Hilton Garden Inn var vårt overnattingssted den første natten:)

Fantastisk følelse å stå opp lørdag morgen å ta fatt på eventyret. Frokosten var -overaskende nok- veldig amerikansk, og med litt hjelp skjønte jeg hvordan vaffeljernet virka (ikke som hjemme, hehe). Jeg elsker vafler, men de amerikanske er litt for søte, selv for meg. Heldigvis kunne man også få omelett, men for å si det sånn, med all den osten inni så ble jeg god og kvalm. Det er for mye av alt i Amerika:)

Å finne leiebilen og komme seg ut av flyplassområdet gikk kjempegreit, og det var herlig å være på veien i USA, i vårvær, med en Chrystler C300 5,71 Hemi.

Vi kjørte ut på vegen, og det første jeg tenkte på var mat. Sikkert lurt å finne et sted å stoppe for litt mat, tenkte jeg, etter som vi ikke hadde noen anelse om hvordan kvelden ville utvikle seg:) Vi kjørte av vegen på noe som virket som et egnet sted. Hong Kong supermarked. Først trodde vi det var et vanlig kjøpesenter, men det viste seg å være et marked for kinesere:) Da vi parkerte strømmet de på fra alle kanter, og vi følte oss virkelig annerledes, og usikre på om vi kunne gå inn:)

Den butikken inneholdt mye vi ikke hadde sett før:) Vi kjøpte ginseng-saker, godteri-saker til barna og diverse andre saker:) Fasinert som jeg var, kjøpte jeg til og med rått brunsukker for å ta med hjem til mamma.... For å si det sånn; brunsukkeret ble ikke prioritert da vi skulle pakke kofferten for hjemreise:) Jeg elsker de blå krabbene! Slike vil jeg også ha i fjærasteinene her hjemme:) Skulle hatt en hel kontainer av saker med hjem:)

Opprinnelig var planen å finne hotellet, slik at vi slapp å kjøre på store ukjente veier i mørket. Og vi skulle definitivt kjøre rundt sentrum, for å holde oss unna den verste trafikken. Men nyskjerrigheten ble for stor, og vi kjørte rett til downtown Atlanta:) Det store akvariet og World Of Coca Cola ligger rett ved hverandre. Akvariet var mest interessant, men siden tiden ville bli knapp denne dagen, bestemte vi oss for å vente med det.

World of Coca Cola var ikke særlig imponerende i mine øyne. Ikke er jeg særlig interessert i historien om coca cola, ikke liker jeg cola og ikke ble jeg imponert av å få "se" hemmeligheten heller. Vi ble hele veien ledet mot den hemmelige oppskriften til coca cola, og endte opp i ett rom som til slutt avslørte en gigantisk safe, og der inne ligger oppskriften... (wow!). Vi fikk 30 sekunder på oss til å ta bilder av denne safen, og alle (bortsett fra meg lot det til) knipset iveg som gjaldt det liv. Noe mer morsomt ble det da vi kom til smakerommet. Der kunne vi velge og vrake i cola-produkter fra hele verden, og smake så mye vi lystet. Vi lystet, men lysten dempet seg raskt, for det var mye kliss de serverte:) Så fikk vi håndplukke en egen flaske cola å ta med hjem, før vi endte opp i souvenirbutikken. Der var det mye stilig.

DEN BERØMTE SAFEN. Som jeg IKKE tok bilde av.

Jeg likte meg i butikken, og presterte å kjøpe 4 svære, massive og TUNGE colaglass, for sikkerhets skyld, som om kofferten ikke kom til å veie nok uten dem. Men de glassene, de "måtte" jeg bare ha. Ja, du vet hvordan det er (om du er dame);)


Det er mange måter å feriere på. Denne var ny for meg, men slett ikke dumt!

Etter noe leting, spørring og telefonering fant vi vårt beskjedne hotell. Vegg til vegg teppe og gammeldags "boks-TV", lite kjøleskap og en microovn, et fantastisk lite badekar, og vi var klare for en uke i USA. Jeg stupte til sengs, helt utslitt, enda klokka bare var rundt åtte på kvelden. Her er noen bilder av vårt enkle hotell, Super 8, som det ligger mange av langs vegen. Trivelig betjening, forferdelig frokost. Utvalget var: muffins med eller uten melis, vaffel med sirup, loff med syltetøy eller peanøttsmør, yoghurt, kaffe og te. Her bodde vi hele uka vi var i Kennesaw:)

Vi benyttet søndagen til å gjøre oss kjent i området omkring hotellet. Butikker overalt, mer enn nok, og det tok noen dager før vi ble lokalkjent. Ut fra beskrivelsen trodde vi at vi skulle på et stille og rolig landsens sted. Men nei, det var fremdeles 3 filer i hver kjøreretning, og masse trafikk. Vi fant den lokale mathandelen, Target, hvor vi fikk kjøpt inn litt til å ha på hotellrommet. Siden jeg hadde avtale med Dr. Goldberg mandag formiddag, dro vi avgårde for å lokalisere klinikken, slik at vi visste hvor vi skulle dagen etter.

Det var en herlig følelse å stå forran huset. Jeg kjente at jeg virkelig hadde reist langt for å komme dit. Overraskelsen var stor over å oppdage at The Goldberg Clinic befant seg bare i en liten liten del av huset. Jeg trodde hele huset var deres, og så viste seg å være et hus de delte med mange klinikker. Er ikke alt stort i Amerika likevel?

Spent forran møtet med Dr. Goldberg dro vi derfra, klinikken lå ca 10 minutter fra hotellet vårt, og var lett å finne. Så var det bare å vente. Vi fant Publix, enda et shoppingsenter. Der var hundefrisør, stort senter fylt av utstyr og klær til dyr. Jeg kunne ikke dy meg, men måtte kjøpe Vita`s (min Sibirkatt`s) første klesplagg. En genser i røde, rosa og hvite striper:) Utenfor der vi handlet, hadde en dyrerednings organisasjon utstilling og salg av hunder og katter. Kjempesøte alle sammen, og hadde det vært mulig hadde jeg selvsagt tatt dem med meg, alle som en.

Etter shoppingen var det tid for mat, og turens første utepils i vårværet:) Skriver med om det og mitt møte med Dr. Goldberg i del 2.

Om å ikke bli trodd...

En trist dag

Har du noen gang opplevd å ikke bli trodd? Det har vi nok alle. Kanskje er du også en av de som ofte ikke blir trodd? Da vet du hva jeg snakker om. Å ikke bli tatt på alvor er trist. Når man vet man har rett, men ingen tror på det man sier. Hos meg har dette fulgt meg som et mønster opp igjennom livet. Og nå har det toppet seg.

Jeg har ofte hatt følelsen i kroppen. Av å ikke bli sett, hørt, trodd eller bli tatt på alvor. De siste 5 årene har jeg kjempet mot legestanden. Det er en ting som er verre enn å være syk. Det er å være syk og ikke bli trodd. Resultatet kan bli slik det ble for meg; til slutt begynte jeg virkelig å tvile på meg selv. Innbiller jeg virkelig meg det hele?

Jeg er langt fra alene om å oppleve det.

Det er ikke bare legene som har mistrodd meg. Det er flere i min nære familie som har trodd jeg har mer behov for en henvisning til psykiatrisk klinikk enn en henvisning til reumatolog. Kolleger i mitt arbeidsmiljø kan jeg også føye til listen. Det er så trist at jeg greier ikke sette ord på det.

Så hva skyldes dette mønsteret?

Etter å ha deltatt på ESP-kurs flere ganger er jeg blitt mer bevisst på grunnen. Hele livet har jeg manglet selvfølelse. Siden jeg trådte mine første skritt har jeg, som alle andre, levd sammen med voksne og autoriteter som har lagt sine sannheter over på meg som barn. Jeg ble ofte kritisert, og utviklet derfor en kritisk holdning til meg selv og andre. Ingenting ble bra nok. En bra prøve på skolen, kunne alltid vært bedre. Jeg ble perfeksjonist. Jeg fikk ofte skylden når noe skjedde. Det fører til at man blir redd for å gjøre feil. Best å gjøre slik de andre sier og vil, så går det nok bra. 

Faktisk hadde jeg en drøm som gjentok seg i flere år da jeg var yngre. I drømmen hadde jeg gjort noe så forferdelig at det ikke var til å holde ut. Mange mennesker var etter meg for å ta meg for dette. Det kom aldri frem hva det var,  og jeg visste det ikke selv, men det føltes som om jeg hadde drept noen, så alvorlig var det. Jeg husker jeg drømte dette så mange ganger at jeg våknet og funderte på om drømmen var virkelig. Hadde jeg gjort noe så forferdelig i virkeligheten at jeg hadde fortrengt det? Noe som drømmene mine prøvde å fortelle meg?

Jeg sier ikke at det er mine foreldres eller andre voksnes feil at jeg har utviklet dårlig selvfølelse. Jeg er ikke ute etter noen å være bitter på eller å legge skylden på. Det er ingens skyld. De voksne rundt meg gjorde sitt beste, akkurat som jeg gjør som mor i dag. Mine foreldre kunne ikke overføre mer selvfølelse til meg enn det de hadde selv. De gjorde så godt de kunne ut i fra sine forutsetninger. De lærte av sine foreldre som lærte av sine igjen.

Jeg vet at de elsker meg.

Min barndom formet meg som menneske akkurat som din barndom formet deg. De fleste mennesker synes ikke de er bra nok. De er ikke glade i seg selv. De er kanskje ikke bevisst at det er slik, men det finnes veldig få mennesker som i bunn og grunn virkelig er glade i seg selv, og ser hvilken verdi de har. Jeg var aldri virkelig glad i meg selv, og jeg jobber fremdeles med saken. Jeg hadde selvtillit på ulike arenaer, som skolefag og idrett. Det var noe synlig jeg gjorde og fikk skryt for. Heldigvis har jeg hatt gode venner og flere kjærester opp gjennom ungdommen, noe jeg er svært takknemlig for. Jeg sier det for å få frem at selvtillit og selvfølelse er to vidt forskjellige begrep.

Min dårlige selvfølelse har gjort at jeg har sendt ut usikkerhet. Og det man sender ut får man som kjent tilbake. Med min usikkerhet har jeg trukket til meg folk som har utnyttet meg, både fysisk og psykisk. Jeg har vært et lett "bytte", fordi jeg ikke trodde jeg var verdt mer. Jeg har godtatt mer enn gjennomsnittet, fordi jeg ikke har trodd at jeg var verdt mer. Det er slik vi mennesker er. Jeg er ikke alene, det finnes millioner av oss.

Det er lett å bruke deg som dørmatte når du ligger der.

Det sies at de som er usikre prater mye. Jeg sier ikke at alle som prater mye er usikre, men ofte henger det sammen. Jo mindre du sier, jo mer blir det sagt, er det også noe som heter. Enkelte jeg kjenner sier ikke mye, men når de snakker, da lytter folk. Når jeg åpner munnen, så er det veldig få som lytter. Ofte fortsetter de bare å prate. Det er ikke alltid slik, det spørs hvem jeg er sammen med, men ofte har jeg opplevd slike situasjoner. Noen ganger prøvde jeg å ta ansvar, ved å si ifra om urettferdigheter for flere enn meg selv. Hver gang har jeg gjort det, har det slått tilbake på meg selv. Til slutt gidder man ikke si noe.

I dag er jeg ikke av dem som roper høyest eller albuer meg fram. Jeg orker ikke ta opp kampen med de som jobber raskest på jobb for eksempel, de får bare holde på. Jeg har tidligere vært ganske konkurranseinnstilt, men det har dempet seg. Det er ikke lenger noe mål for meg å jobbe raskest eller rope høyest. På ett eller annet punkt får det være raskt og høyt nok, tenker jeg. Så får jeg heller konsentrere meg om meg selv. 

Når man ikke tror på seg selv, så tror heller ikke andre på deg. Og det er der hele kjernen ligger. Jeg hørte ikke på stemmen i meg, min intuisjon. Og når jeg ikke hørte på min stemme, vel da hørte heller ikke andre på meg. Min stemme ble sakte men sikkert kvalt av alle "burde" og "skulle" og "må". Av at jeg gjorde alt i min makt for å være bra nok for andre. For jeg trodde at bare jeg var bra nok ville jeg bli elsket. Så var det bare det at man kan ikke bli virkelig elsket av andre hvis man ikke elsker seg selv.

Hvis du ikke tror på deg selv, vil heller ikke andre tro deg.

Hvis du ikke hører på deg selv, vil heller ikke andre høre på deg.

Hvis du ikke ser deg selv, så vil heller ingen andre kunne se deg.

Hvis du ikke elsker deg selv, kan heller ingen andre elske deg, og du kan ikke virkelig elske andre.

Og slik er det.

Skal man snu mønsteret blir man nødt til å ta tak i seg selv. Vi kan ikke forandre andre mennesker. Det tok meg over 30 år og mye tapt energi å skjønne det. Det hjelper ikke å være bitter, fordele skyld eller ha skyldfølelse selv. Ingen har nytte av det. Skal man slippe å være dørmatte kan man ikke fortsette å ligge der.

Å sette grenser er en ekstremt viktig faktor. Jeg greide aldri det før. Jeg synes fremdeles det er vanskelig og skikkelig ubehagelig å si ifra om noe negativt til andre. Ikke hjemme i mitt eget hus, men ellers. Vi mennesker er redde for ikke å bli likt, ikke bli godtatt. Derfor gjemmer vi de vonde følelsene inni oss istedet. I stedet for å si ifra når noe irriterer eller noen krysser vår grense, holder vi inne med ordene våre. Til slutt blir det som en vulkan som eksploderer, og man roper ut all sin frustrasjon. Da kan det komme ut mer enn hva nødvendig var. Så det er viktig å bearbeide følelsene sine:)

For å si det slik, så har jeg angrepet meg selv, andre har angrepet meg, og nå har kroppen min begynt å angripe seg selv. Min egen kropp tror den er sin egens fiende.

Jeg nevnte innledningsvis at det med ikke å bli trodd har toppet seg for meg nå. Familiemedlemmer har ikke trodd meg, jeg har indirekte blitt anmodet om å oppsøke psykologisk hjelp. Kollegaer har ikke trodd meg: "Er du ikke bare stiv etter trening da?" er f.eks et godt eksempel på hva man kan få høre fra mennesker som ikke engang ser sin egen nese. Snakk om mangel på innsikt. Skal si jeg har vært og er forbannet. Skal si jeg har vært og er såret, skuffet. Jeg har sittet i snart 5 år til legen å fortalt om mine vonde ledd og min vonde kropp. På vår siste konsultasjon opplevde jeg at han hevet stemmen og nesten ropte til meg, da jeg fortalte om min USA tur, og at jeg ønsket henvisning til reumatolog. Grensen var nådd, og jeg sendte han et brev. Da jeg kom hjem i dag hadde jeg fått brev tilbake.

Blodprøvene mine er positive.

Hurra.

Aldri har jeg vært mer lei meg for å ha rett.

Jeg kan sette meg ned og håpe at de som ikke til nå har trodd på meg vil begynne å tro på meg. Jeg kan sette meg ned og håpe at mine nærmeste ber om unnskyldning og forandrer seg. Jeg kan sette meg ned og se på at sykdommen utvikler seg. Jeg kan sette meg ned og håpe at legene finner en kur. Jeg kan sette meg ned, gi opp.

Eller...

Jeg kan reise meg opp å ta tak i det jeg kan ta tak i.

Jeg kan ta ansvar for meg selv og mitt liv.

Jeg kan sette grenser for meg selv.

Jeg kan ta meg selv på alvor slik at andre kan gjøre det samme.

Jeg kan se meg selv, høre meg selv, være glad i meg selv.

Fordi jeg er god nok.

Jeg kan fylle mitt liv  med glede og lykke.

Jeg har kraften i meg.
Jeg kan helbrede mitt liv.

Jeg vet hva jeg har å gjøre.

Har jeg greid å gjøre meg selv syk,

kan jeg greie å gjøre meg selv frisk.

Og slik er det.

Dagene går...leddsmerter består, men akk så uspesifikt...

Dagene går...

Kroppen min finner stadig på nye ting jeg tydeligvis skal igjennom. Siste nytt er smerter i de bittesmå leddene i ørene!! Jeg benytter tiden til å bruke all kunnskap jeg har om helbredelse mens jeg venter på å komme meg til Atlanta. Jeg er SÅ spent på hva de finner ut der. Og med "finner ut" mener jeg ikke hvilken diagnose jeg passer inn under. For det er ikke det jeg skal. Jeg skal blir frisk. I USA skal de finne ut hva som har skjedd og gi meg en oppskrift (i tillegg til de fantastiske verktøyene jeg allerede har) på hvordan jeg kan rette opp ubalansen i kroppen.

Vet du hva som er tragisk?

At når en person kommer inn døra på legekontoret med leddsmerter så rømmer legen ut bakdøra. Blodprøvene viser ingenting. Uspesifikt, sier legen. Jeg skal love deg at det jeg går og kjenner på hver dag ikke er mye uspesifikt...

Tenk deg at du har 10 mennesker, som alle har samme diagnose. Leddgikt. Hva tilbyr legen dem? Cellegift. Medisin som ødelegger kroppen. Cellegift. Gift til cellene. Jeg trenger cellene mine. Jeg trenger dem friske. Ikke døde. Lett regnestykke.

Disse 10 menneskene med leddgikt. Gjøres det noe forsøk på å finne ut hvorfor denne ubalansen har oppstått i kroppen? Noen tiltak for å rette på den? Jobbe for å bli bra igjen? Neida. Vi dreper cellene dine, og medisinen vil kanskje gi deg magesår, osteoporose og kreft, men men, du har intet valg. Enten så tar du disse medisinene, eller du lever i uutholdelig smerte mens du venter på å bli krøpling. Det ender der, ved diagnosen.

Fantastisk med slike valg, ikke sant? Hmmm, hva skal jeg velge tro? Krøpling eller kreft? At sykdommen eskalerer idet folk får en slik diagnose er ikke så rart, kanskje.. Ikke særlig oppløftende besøk hos legen kan man si.

 Jeg mener at de 10 menneskene med samme diagnose har 10 forskjellige grunner til at ubalansen har oppstått. Jeg velger å dra til en lege som isteden for å gi meg cellegift, foretar en grundig undersøkelse av meg, ikke bare tar en blodprøve og lukker ørene for resten. En lege som hører på meg og er genuint interessert i å få meg frisk. Fordi han har noe som de fleste andre leger ikke har: egen erfaring.

En lege som har gjort stor suksess med å finne årsaken til at ubalansen oppstod. For det finnes en årsak. Så vil han utarbeide en individuell plan for meg, for hvordan jeg skal gjenvinne helsen.

Denne måten å tenke på, appellerer til meg.

Nå er det mindre enn en uke igjen til jeg drar. Uansett hva som skjer, så vet jeg at det er et godt sted å begynne. Jeg vet at kostomleggingen blir enorm, selv om jeg har prøvd meg frem på forskjellige vis i flere år nå, når det gjelder mat. Til akkurat den biten kjenner jeg at det blir godt med litt hjelp. Så får jeg ta meg av alle de andre bitene selv.

Jeg har bestemt meg for å holde fokus på å helbrede livet mitt, ikke på å helbrede ubalansen.

Jeg er ikke tilhenger av å utbrodere sykdom, smerte, akk og ve. Det ønsker jeg ikke. Jeg har blitt flink til å lide i stillhet. Det er absolutt ikke noe mål, men har oppstått som en følge av å ikke bli trodd. Det er en ting som er verre enn å være syk, og det er å være syk å ikke bli trodd. Mange har erfart dette. Verden har fremdeles mye å lære om hvordan vi mennesker fungerer, men vi er på veg.


Det er MYE i helsenorge som fungerer særs dårlig. Jeg har erfart hvordan det å ikke bli trodd gjør at man til slutt slutter å tro på seg selv. Jeg hadde talt så lenge for døve ører at når noe skjedde med kroppen min som andre ville løpt til legen med, trodde jeg ikke på at det jeg opplevde stemte med virkeligheten. Det er helt sykt å tenke på at dette faktisk er mulig.





For en stund siden møtte jeg på en behandler. Jeg forklarte at det kjennes ut som om det er betent i bihulene og bronkiene enda, selv om jeg ikke har noen produktiv hoste lenger. Da sa han helt enkelt: da stemmer det nok at det er slik. Jeg måtte se på han flere ganger, og bare fortelle han hvor overrasket jeg ble. Han tok mitt ord på det! Han trodde på meg! Han forsto faktisk at det er jeg som er ekspert på min kropp! Fantastisk! Og en sterk påminnelse om at jeg må lytte til denne kroppen og tro på det jeg opplever. Og ikke minst på meg selv.


Jeg er så glad og lykkelig over å være ferdig med alt dette. Jeg føler heller ikke lenger noe behov for å snakke "sårspråk". Å velte seg i sin egen søle, er et valg. Det man sender ut, får man som kjent tilbake. Snakker du "sårspråk"? Bruker du tiden din til å snakke om alt som er negativt? Tror du at det vil gjøre deg bedre? Bare en liten påminnelse...


Jeg har stått i energimessig gjeld store deler av livet. Det er så deilig med bevisstgjøring! Det er så deilig å ha tatt et valg. Så deilig å være ferdig med den måten å leve på!


Jeg gleder meg hver dag over livets små under.

Herlig jul, MMS og Leverflush nr 26

Godt Nytt År alle sammen!!

Den fine snøkula i vinduet mitt:)

Nyttårsforsett har jeg sluttet med. Vi får nye sjanser hver dag, og trenger ikke vente til mandag eller nyttårsaften for å starte på nytt. Det avgjørende øyeblikket for forandring er alltid akkurat nå! Men jeg går inn i det nye året med ønsker om at JEG skal bringe glede og nye muligheter inn i dette året! At JEG skal gjøre dette til MITT år:) 

Småfuglene utenfor vinduet er på plass:)

Min kropp og julen 2011 samarbeidet! Jeg er svært takknemlig for de ukene jeg nå har hatt:) Jeg hadde fri hele mellomjula og jeg hadde en god periode kroppslig sett. Dermed kunne jeg slappe av og nyte jula! Siste gang jeg hadde en slik god periode var på slutten av sommeren i fjor, altså ganske lenge siden.

Jeg har hatt en herlig jul! Vi har laget pepperkaker og pepperkakemuffins. En miniutgave av huset vårt ble det i år også:) Vi har laget drops og danset til julemusikk. Avslapning og kos med ungene og mine nærmeste hele julen igjennom. Helt fantastisk! Julaften var så fornøyelig med deilig mat og en julenisse som fikk oss til å le til vi gråt:) Her er noen bilder fra jula:)

Årets drops:) Eple, salmiakk, røde hunder, lakrits og jordbær

Pepperkakemuffins:)

Pepperkakehuset vårt på plass i mitt nye gamle kråskap:)

Englekoret:)

Nissemor og nissefar på plassen sin i vinduet:)

Stua pyntet til jul:)

Tobias pynter tre:)

Sabine klar for julemiddag hos mormor of morfar:)

Nissen falt og "brakk" foten, falt igjen....

Nissefar måtte få hjelp av ungene:)

Vakkertøtta var godt fornøyd med gavene:)

Tobias fikk "litt" lego i år også:)

Datteren min sier jeg har stjålet "imaget" hennes:)

Jeg og Sabine kosa oss ilag:)

I jula kosa jeg meg og spiste det jeg følte for. Jeg er glad for å kunne meddele at pepsi max ikke lenger smaker godt! Bedre smaker den selvsagt ikke når man vet hva den inneholder og hva innholdet gjør med kroppen, usj.. Så brus for min del, er et tilbakelagt stadium, og vil ikke bli savnet:)

Sjokolade, den andre kjærligheten i livet mitt, har jeg lenge holdt meg borte fra. I jula tok jeg noen dager "off", bare for å kunne konstatere at: ja, jeg er en sjokoladejunkie, og ja, den er som gift i kroppen, meget avhengighetsskapende, og ja, jeg spiser til slutt bare for å spise, selv om jeg ikke har lyst på mer. Bedre å holde seg unna for min del:)

Godt, så var vi ferdige med DET, liksom. Når det kommer til mat, så er det mye igjen. Jeg ELSKER god mat. Variert mat.  

I øyeblikket greier jeg ikke mer grønn juice. Så jeg spiser ikke så mye. Drikker mye vann, og noen få måltider utenom. Jeg har startet opp med MMS, og det skal jeg holde på med denne måneden. 

MMS (Multi Mikrobiell Sanering) består av destillert vann, 28 % Natrium løsning (22,4% Natrium Kloritt).  MMS brukes i offentlige renseanlegg  i flere land. Den er sterkt alkalisk. Mikroorganismer og parasitter har PH under 7, og saneres av oksideringsprosessen MMS setter igang i kroppen. "Gode" bakterier har ph over 7, og blir ikke sanert.

Sammen med 40 % sitronsyre sanerer MMS virus, bakterier, sopp og parasitter. I tillegg kan MMS hjelpe til å avgifte tungmetaller, kvikksølv og andre giftstoffer som er lagret i kroppen.

Første gang jeg begynte med MMS ble jeg rett og slett skikkelig dårlig. Jeg ble svimmel, uklar, kvalm,  og fikk hodepine samt diare etter kort tid. Reaksjonen skremte meg såpass at det tok en stund før jeg prøvde igjen. Jeg måtte rett og slett begynne med veldig lav dose, og jobbe meg opp. 

Nå tar jeg noen ganger to dråper i timen, andre ganger 3 dråper i timen, alt etter hvor mye ubehag av detoxen jeg har. Jeg går ikke omkring og er kvalm eller svimmel mer, men jeg har hatt vandrende smerter, dårlig søvn med stadige oppvåkninger, høy hvilepuls og frysing om natta. Trøtthet og hodepine.

I dag har jeg ikke tatt MMS. Grunnen er at jeg i to dager nå har forberedt min leverflush nr 26. Jeg begynte med disse flushene på januar i fjor, altså har jeg nå holdt på i ett år. Jeg kan ikke påstå at jeg føler meg bedre, eller har merket noen forskjell på kroppen etter dette. Men jeg vet at levra ikke er tømt, og jeg akter å fortsette til det ikke kommer mer avleiringer ut. Dette er viktig for meg fordi jeg vil vite at det blir tomt. Da har jeg for det første bevis for at det var faktiske avleiringer der, og jeg vil vite at levra mi kan begynne å fungere optimalt. Da vil sannsynligvis også resultatene kjennes bedre på kroppen:) For å si det sånn, jeg gleder meg til det er tomt.

I skrivende stund har jeg drukket to glass saltvann, yammi:) Venter bare på klokka, til jeg skal drikke olje og grapejuice. Jeg følger Hulda Clark sin protokoll i dag, greit med litt variasjon, hehe.. :)

Jeg har foreløpig blandede følelser for Atlanta-turen min. For det første har jeg flyskrekk og det er utfordrende nok å sitte i fly i 13 timer. I tillegg er jeg spent og nysgjerrig på hva de finner ut. Jeg håper det vil være av avgjørende betydning for meg, håper at mine forventninger blir innfridd:) Samtidig  gruver jeg litt for hvilken diett jeg ender opp med. Dersom noen ønsker å vite med om stedet jeg drar til så kan dere lese mer om det her. Er det noen som er spesielt interessert i The Goldberg Clinic i forhold til RA, så se her.

Nå rumler det svært i magen her...

Oppdaterer dere videre:) 

Ha en flott helg!