Fortiden er over, minner er ikke virkelighet, du kan helbredes. Gi slipp på fortiden. Gjør du ikke det vil det du lagrer inne i deg komme tilbake, bare i et annet par sko... Akkurat det har skjedd med meg...
Hvorfor skal det være så vanskelig å gi slipp? Når gir man slipp, og når legger man lokk over noe? Det er det ikke alltid så lett å skille mellom.
Jeg gjorde meg selv frisk fra ME, depresjon og angst. Jeg rakk å nyte det en kort stund, før jeg på ny ble syk, denne gang i leddene. Jeg trodde jeg hadde forløst det vonde. Men det er tydelig at det har jeg ikke. Hvis jeg begynner å tenke på, og ta fram alt det gamle, blir jeg fysisk dårlig, det er så vondt å tenke på alt som har skjedd. Jeg gjorde meg selv frisk, men fjernet ikke årsaken til at jeg ble syk, og nå har altså det jeg har lagret inne i meg, kommet tilbake i ny drakt. Smerten har satt seg i leddene.
Jeg har problemer med å forholde meg til nåtiden pga ting som har skjedd. Jeg har problemer med å forholde meg til personer jeg lever sammen med pga fortiden. Jeg kan ikke sette meg ned og gå igjennom hver eneste vonde hendelse, og omskrive dem, for jeg ville sette meg selv i en dyp depresjon eller få et nervøst sammenbrudd eller sykdommen ville bryte ut for fullt dersom jeg gjorde det. Jeg ville dessuten ikke vite hvor jeg skulle begynne.
Jeg har vært så redd for å gå glipp av noe, for jeg måtte jo finne den ultimate teknikken slik at jeg kunne helbredes. Ikke gjøre noe feil. En ekstrem byrde ble lagt på mine skuldre. Av meg selv. Ikke bare skulle jeg fixe meg selv, men det måtte gjøres raskt, før sykdommen forverret seg og skapte permanent skade. Og det er jo det alle de lærde sier at den vil. Ganske umenneskelig oppgave. Og hva er så dette? Det er gamleCamilla, som gjør perfeksjonisme. Det ble for mye selvsagt, det var så mye jeg måtte gjøre, huske og tenke i løpet av en dag, at jeg fikk ikke tid til alt. Jeg skulle jo også gå på jobb og være et familiemedlem. Og som så ofte før, når det eneste som er godt nok, er det perfekte, ja da "feiler" man, og så lar men seg selv gjennomgå, fordi man "mislyktes". Igjen. Ikke bare er det perfeksjonisme, men også egne overbevisninger som gjør seg gjeldende.
En ting undres jeg over. Hvorfor kan enkelte mennesker med like store traumer eller større traumer enn meg være friske hele livet? Jeg vet at vi alle er ulike og at vi bearbeider ting ulikt. Men jeg tenker at selv om du bearbeider opplevelser på en sunn måte, så er det enkelte hendelser som skaper enormt stress i kroppen, og dersom jeg blir syk av dette, forstår jeg ikke at andre ikke blir syke etter alt de har opplevd. Hvis noen har et godt svar på dette, kom igjen.
At sykdom driver rundt i eteren et sted og faller ned på tilfeldige offer, det vil jeg ikke være med på. Kropp og sinn er ETT. Det sinnet gjør, gjør kroppen. Det kroppen gjør, gjør sinnet. All sykdom er psykosomatisk. ALL. Og derfor kan man også helbredes. FOR ALT.
Uansett hvilken tilnærming jeg undersøker i forhold til å helbredes, kommer jeg fram til følgende: Det er det samme de omhandler alle sammen. Ulike tilnærminger, men essensen er den samme. Det koker ned til de ingrediensene jeg finner i de redskapene jeg allerede har lært og kan: The Lightning Process og Unique Mind ESP.
Da jeg kom på LP forandret min verden seg. Jeg fikk et verktøy som jeg kunne bruke til dagen i dag, og til å styre tankene mine i den retning jeg ønsker. Til å stoppe meg selv hver gang jeg var på veg til et sted tankemessig som ikke var nyttig for meg.
Da jeg senere kom på Silvakurs, som det het den gangen, følte jeg at jeg var komplett. Jeg fikk der verktøyet for å omskrive gamle minner, forløse gamle følelser fra mine celler. Jeg satt der og tenkte at nå er jeg kommet hjem. Jeg har alt jeg trenger. Det blir ikke bedre enn dette. Jeg trenger ikke være redd mer. Jeg er trygg. Med min nye innsikt og kunnskap kan jeg takle det som måtte komme.
Jeg vet ikke hvorfor jeg da stadig utforsket nye metoder. Men som nevnt ville jeg ikke gå glipp av noe. Ville forsikre meg om at jeg hadde fått med meg alt. Og det har disse to metodene. Det er som Deborah Borgen selv sier på kurs: hun prøvde alt tidligere, hun gikk alle steder utenfor seg selv, for å få andre til å hjelpe seg. Til slutt fant hun ut at hun selv var nøkkelen, at hun ikke trengte å søke hjelp alle andre steder.
Deborahs innsikt er ment å hjelpe oss andre, slik at vi ikke trenger å bruke like mange år som hun har brukt, for å oppnå de samme resultatene. Men sannelig ser det ut til at jeg må erfare også dette selv:)
Jeg husker Marianne Borgen sa på kurs at vi skulle ta det som dukket opp i hverdagen, og gå videre. Selv gikk hun hjem fra kurs første gang og ble sittende et par måneder i depresjon, fordi hun begynte å grave i fortiden sin, og tok fram alt det gamle på en gang.. Ser ut som om jeg også må gjøre det samme, selv om Marianne SA: ta det som dukker opp, la resten være.
Jeg vil bruke affirmasjoner, jeg vil styre tankene mine og mitt emosjonelle fastpunkt, jeg vil bruke LP og Unique Mind ESP. Jeg vil gjøre dette til en naturlig del av min hverdag, slik at det "går av seg selv". Jeg vet av erfaring at jeg ikke kan begynne med alt i dag. Først snu retningen, så fokusere på målet:)
Jeg har virkelig behov for å ta livet av et par overbevisninger. Overbevisninger og de begrensningene de skaper. De stenger for min helbredelse. Jeg trenger å ta en dag av gangen, ellers blir oppgaven for omfattende.
Hva kan jeg for eksempel greie på 30 dager??
En dag om gangen, i 30 dager, uten analysering av noe slag. Bare bruke prosessen. Så kan jeg gjøre opp status.
Jeg kommer til å fortelle om mine opplevelser her, selv om det jeg skriver kan høres helt kørka ut for de som ikke vet hva dette dreier seg om. Men vet du hva? Jeg skriver ikke for dem som måtte tenke slik. Jeg skriver for meg selv og de som er oppriktig interesserte og som kan dra nytte av min prosess. Så skal jeg prøve å gjøre det så lite mystisk som mulig. Kanskje droppe de mest interne uttrykkene vi lærer på kurs:) For de redskapene jeg bruker, er virkelig ikke mystiske i det hele tatt.
Gjør jobben i hodet, og føl resultatet i kroppen:)
Jeg starter i dag.
Og, ja, slik så babyer ut. I allefall denne babyen. I 1976:)
Helbred ditt barn
Elsk som om du aldri er blitt såret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar