Alle har vi vært skeptiske. En eller annen gang. Til ett eller annet.
Det vi er skeptiske til er ofte det vi ikke vet mye om, ikke har noen erfaring med. Vi er skeptiske fordi det vi står ovenfor føles utrygt, eller fordi vi føler tap av kontroll. Enkelte er mer åpne for nye ting enn andre. Noen er skeptiske til alt. Heldigvis åpner stadig flere for den muligheten at det finnes flere svar enn det de er blitt tillært.
Hvem liker vel forandringer? Det var da alltid bedre før? Hvorfor kan vi ikke gjøre det slik vi alltid har gjort, det fungerte da helt fint? Det som er kjent for oss føles trygt. For eksempel blir vi i dårlige ekteskap fordi det er kjent for oss, og dermed trygt på en merkelig måte. Vi er skeptiske til det som er nytt fordi det fører med seg utrygghet. Vi vil beskytte oss mot frykt, som oppleves som ubehagelig. Frykt for fremmede mennesker, fremmede religioner, fremmede land, fremmede tenkemåter. Fremmedfrykt. Vi vil vite helt sikkert før vi godtar noe.
Vi mennesker trenger bevis. Helst vil at andre skal skaffe oss de bevisene vi trenger. Selv føler vi oss ikke gode nok. Vi stoler ikke nok på oss selv til at de bevis vi kunne skaffe til veie ville gjort oss trygge nok. Derimot stoler vi på eksperter, leger, professorer og andre høyt utdannede mennesker. Vi stoler på studier publisert i viktige tidsskrift. Undersøkelser som er gjort i vitenskapens navn. Det kan vi stole på. For jorda er jo flat, ikke sant? Eller nei, det stemmer, det var gammel vitenskap det..
Majoriteten av oss liker ikke å tenke selv. Vi er eksperter på å fordele skyld. Og skylda for alt som skjer med og rundt oss, er alltid "de andre" sin feil, ikke sant? Vi synes at det er verden omkring oss det er noe galt med. "Andre" gjør oss sinte, "andre" stresser oss og ødelegger for oss. Det er til og med andre sin skyld at du kom for sent til flyet eller strøk til en prøve, kjeftet på ungen din? Ansvarsfraskrivelse kalles det.
Alt dette går vi rundt og tenker og lever etter. Vi lar de andre få ta ansvaret. For humøret vårt, for hvordan dagen vår skal bli, for helsa vår, for livet vårt. Tar du en pille for alt som er ille? Om du får valget mellom å gjøre noe med livsstilen eller bruke medisin resten av livet, hva velger du? Tar du ansvar eller fraskriver du deg det?
Hun eller han, mor eller far, læreren eller legen, "noen" sa at det var slik, så da er det slik. Det er jo forsket på dette, så da er vel det "sannheten" da.
Alle som noen gang har oppfunnet noe nytt, er uten unntak mennesker som har våget å tenke nytt. Helt vanlige mennesker som meg og deg har gjort revolusjonære oppdagelser som har fått enorm betydning for den verden vi lever i. Mennesker har gjort det umulige mulig så lenge vi har eksistert på jorden.
Det starter med en. Ett menneske. Ett menneske som våger å tenke nytt. Siden mennesker som oftest holder med majoriteten, eller den som roper høyest, er mest populær eller sterkest, eller den som kan slå i bordet med et allment akseptert "bevis", så tar det TID. Det tar tid før en ny tanke, en ny ide får festet rot og kan vokse. Vi må igjennom en prosess, gjennom tryggheten i den gamle tenkemåten, gjennom motstanden og frykten for forandring, gjennom skepsis og ikke-tenking. Vi trenger en tilvenningsperiode, vi trenger å se at andre også godtar.
Vi er som jeg har skrevet om før, ganske like en flokk med sauer. Vi dulter etter ledersauen og gjør som alle andre. Følger andres retning. Kommer noen med en ny ide, pøser vi på med motstand og lar personen få gjennomgå. Gjør narr av vedkommende og det han eller hun står for. For vi er trygge så lenge vi gjør som de andre. Så lenge vi følger ledersauen. Så lenge vi ikke skiller oss ut.
Vi er ikke bare skeptiske. Vi analyserer ALT. Analysen vår er med på å ødelegge for mye potensiell vekst i oss mennesker. Vi bruker flotte ord og formuleringer som vi føler gir oss tyngde og kraft når vi uttaler oss. Som vi føler beviser det vi står for. Som kanskje skjuler noe av den usikkerheten vi føler innvendig? Vi gjemmer oss. Vi gjemmer oss bak de andre, så vi slipper å stå til ansvar selv. Bak de andre, bak eksperter, leger, professorer, høyt utdannede, studier og vitenskap; bak det vi anser som bevis. For bevis kan liksom ikke bestrides.
Vi trenger å rette mer fokus på egen styrke. Vi trenger å ta tilbake troen på oss selv, og på hva vi kan utrette. De andre er verken bedre eller verre enn oss. Vi har alle de samme mulighetene. Å være høyt utdannet, prest eller lege, advokat eller vitenskapsmann gjør ingen til noe overmenneske. Vi er bare mennesker alle sammen. Det er ikke sikkert at det mennesket du ser opp til er så veldig mer trygg innvendig enn hva du er.
Det er ikke sikkert ting er slik du tror. Mobberen i skolen kan være den som strever mest hjemme. Den mest selvsikre utad kan være redd innvendig. Medarbeideren som ser ut til å ha stålkontroll kan være på randen til sammenbrudd. Han som blir ansett som "dum" kan være den smarteste i klassen. Hun som var "stygg og feit" kan gå fra å være andungen som blir til en vakker svane. Din verste fiende kan bli din beste venn. Ektemannen kan være homofil eller din egen sønn kan bruke narkotika uten at du aner noe. Legen din som du tror skal "fikse" deg når du trenger det er kanskje egentlig ikke lege. Legemiddelindustrien tjener penger på deg. Vitenskapelige bevis og andre fakta er ikke alltid det du tror de er.
Skjønner du? Verden omkring deg er ikke alltid det vi tror den er. Jorda som en gang var flat er blitt rund. Vi må begynne å tenke selv. Vi må tørre å stole på oss selv igjen. Ja, vi trenger skepsisen, eller rettere sagt den sunne varianten av den. Å undersøke noe nærmere før vi hopper i det kan være lurt og spare oss for mye unødvendig trøbbel. Å være skeptisk er sunt så lenge den ikke begrenser oss. Så lenge det ligger nysgjerrighet og utforskningstrang i den.
Men når skepsisen begrenser oss, da er den ikke lenger sunn. Når vi nekter å godta eller ta inn nye måter å tenke på. Når vi nekter å gi nye ideer en sjanse. Når vi lukker oss for alt som er nytt. Når vi plasserer noen eller noe i bås. Når vi slår alle over en kam. Når vi sier at alle utlendinger er kriminelle, eller at alt som er alternativ tenking er bullshit. Når vi gir noen eller noe skylda for hva som skjer med oss. Når vi angriper andre som snakker av erfaring og nekter å tro på dem. Når vi gjemmer oss bak vitenskapelige bevis, "fagfolk" og andre. Når vi avskriver "mannen i gata" og "vanlige" menneskers erfaringer og gjemmer oss bak det stadige hakket i plata "anekdoter er ikke bevis". Da er det ikke snakk om skepsis lenger, men ren frykt.
Det finnes så mange der ute som uttaler seg om ting de ikke vet noe om. Som rakker ned på de som faktisk prøver å hjelpe. Som føler seg "høye" og liker seg godt pga den PR de får ved å rakke ned på det som er nytt, kontroversielt eller annerledes. Ved å gjøre det får de mange tilhengere, siden de fleste av oss henger oss på den som roper høyest eller er sterkest. Siden mange er som sauene i flokken. Vi blir med på å skvise ut den som er annerledes, den nye tanken eller ideen, for da føler vi at vi greier å hevde oss selv.
Husk da bare, at den som roper høyest kanskje bare gjemmer sin egen usikkerhet bak sitt skeptiske skall.
Tro på deg selv. Vi lærer av egne erfaringer. Anekdoter er svært viktige. Du er viktig. Dine tanker og ideer er svært viktige. La ikke noen skvise deg ut. Tørr å tenke annerledes. Ut av boksen. Tørr å tenke nytt. Du kan skape mirakler. Du kan gjøre det umulige mulig.
What makes you DIFFERENT, makes you BEAUTIFUL!
Avslutter med en setning full av visdom:
" A non-doer is very often a critic - that is, someone who sits back and watches doers, and then waxes philosophically about how the doers are doing. It`s easy to be a critic, but being a doer requires effort, risk, and change."
Wayne Dyer
Alt dette går vi rundt og tenker og lever etter. Vi lar de andre få ta ansvaret. For humøret vårt, for hvordan dagen vår skal bli, for helsa vår, for livet vårt. Tar du en pille for alt som er ille? Om du får valget mellom å gjøre noe med livsstilen eller bruke medisin resten av livet, hva velger du? Tar du ansvar eller fraskriver du deg det?
Hun eller han, mor eller far, læreren eller legen, "noen" sa at det var slik, så da er det slik. Det er jo forsket på dette, så da er vel det "sannheten" da.
Alle som noen gang har oppfunnet noe nytt, er uten unntak mennesker som har våget å tenke nytt. Helt vanlige mennesker som meg og deg har gjort revolusjonære oppdagelser som har fått enorm betydning for den verden vi lever i. Mennesker har gjort det umulige mulig så lenge vi har eksistert på jorden.
Det starter med en. Ett menneske. Ett menneske som våger å tenke nytt. Siden mennesker som oftest holder med majoriteten, eller den som roper høyest, er mest populær eller sterkest, eller den som kan slå i bordet med et allment akseptert "bevis", så tar det TID. Det tar tid før en ny tanke, en ny ide får festet rot og kan vokse. Vi må igjennom en prosess, gjennom tryggheten i den gamle tenkemåten, gjennom motstanden og frykten for forandring, gjennom skepsis og ikke-tenking. Vi trenger en tilvenningsperiode, vi trenger å se at andre også godtar.
Vi er som jeg har skrevet om før, ganske like en flokk med sauer. Vi dulter etter ledersauen og gjør som alle andre. Følger andres retning. Kommer noen med en ny ide, pøser vi på med motstand og lar personen få gjennomgå. Gjør narr av vedkommende og det han eller hun står for. For vi er trygge så lenge vi gjør som de andre. Så lenge vi følger ledersauen. Så lenge vi ikke skiller oss ut.
Vi er ikke bare skeptiske. Vi analyserer ALT. Analysen vår er med på å ødelegge for mye potensiell vekst i oss mennesker. Vi bruker flotte ord og formuleringer som vi føler gir oss tyngde og kraft når vi uttaler oss. Som vi føler beviser det vi står for. Som kanskje skjuler noe av den usikkerheten vi føler innvendig? Vi gjemmer oss. Vi gjemmer oss bak de andre, så vi slipper å stå til ansvar selv. Bak de andre, bak eksperter, leger, professorer, høyt utdannede, studier og vitenskap; bak det vi anser som bevis. For bevis kan liksom ikke bestrides.
Vi trenger å rette mer fokus på egen styrke. Vi trenger å ta tilbake troen på oss selv, og på hva vi kan utrette. De andre er verken bedre eller verre enn oss. Vi har alle de samme mulighetene. Å være høyt utdannet, prest eller lege, advokat eller vitenskapsmann gjør ingen til noe overmenneske. Vi er bare mennesker alle sammen. Det er ikke sikkert at det mennesket du ser opp til er så veldig mer trygg innvendig enn hva du er.
Det er ikke sikkert ting er slik du tror. Mobberen i skolen kan være den som strever mest hjemme. Den mest selvsikre utad kan være redd innvendig. Medarbeideren som ser ut til å ha stålkontroll kan være på randen til sammenbrudd. Han som blir ansett som "dum" kan være den smarteste i klassen. Hun som var "stygg og feit" kan gå fra å være andungen som blir til en vakker svane. Din verste fiende kan bli din beste venn. Ektemannen kan være homofil eller din egen sønn kan bruke narkotika uten at du aner noe. Legen din som du tror skal "fikse" deg når du trenger det er kanskje egentlig ikke lege. Legemiddelindustrien tjener penger på deg. Vitenskapelige bevis og andre fakta er ikke alltid det du tror de er.
Skjønner du? Verden omkring deg er ikke alltid det vi tror den er. Jorda som en gang var flat er blitt rund. Vi må begynne å tenke selv. Vi må tørre å stole på oss selv igjen. Ja, vi trenger skepsisen, eller rettere sagt den sunne varianten av den. Å undersøke noe nærmere før vi hopper i det kan være lurt og spare oss for mye unødvendig trøbbel. Å være skeptisk er sunt så lenge den ikke begrenser oss. Så lenge det ligger nysgjerrighet og utforskningstrang i den.
Men når skepsisen begrenser oss, da er den ikke lenger sunn. Når vi nekter å godta eller ta inn nye måter å tenke på. Når vi nekter å gi nye ideer en sjanse. Når vi lukker oss for alt som er nytt. Når vi plasserer noen eller noe i bås. Når vi slår alle over en kam. Når vi sier at alle utlendinger er kriminelle, eller at alt som er alternativ tenking er bullshit. Når vi gir noen eller noe skylda for hva som skjer med oss. Når vi angriper andre som snakker av erfaring og nekter å tro på dem. Når vi gjemmer oss bak vitenskapelige bevis, "fagfolk" og andre. Når vi avskriver "mannen i gata" og "vanlige" menneskers erfaringer og gjemmer oss bak det stadige hakket i plata "anekdoter er ikke bevis". Da er det ikke snakk om skepsis lenger, men ren frykt.
Det finnes så mange der ute som uttaler seg om ting de ikke vet noe om. Som rakker ned på de som faktisk prøver å hjelpe. Som føler seg "høye" og liker seg godt pga den PR de får ved å rakke ned på det som er nytt, kontroversielt eller annerledes. Ved å gjøre det får de mange tilhengere, siden de fleste av oss henger oss på den som roper høyest eller er sterkest. Siden mange er som sauene i flokken. Vi blir med på å skvise ut den som er annerledes, den nye tanken eller ideen, for da føler vi at vi greier å hevde oss selv.
Husk da bare, at den som roper høyest kanskje bare gjemmer sin egen usikkerhet bak sitt skeptiske skall.
Tro på deg selv. Vi lærer av egne erfaringer. Anekdoter er svært viktige. Du er viktig. Dine tanker og ideer er svært viktige. La ikke noen skvise deg ut. Tørr å tenke annerledes. Ut av boksen. Tørr å tenke nytt. Du kan skape mirakler. Du kan gjøre det umulige mulig.
What makes you DIFFERENT, makes you BEAUTIFUL!
" A non-doer is very often a critic - that is, someone who sits back and watches doers, and then waxes philosophically about how the doers are doing. It`s easy to be a critic, but being a doer requires effort, risk, and change."
Wayne Dyer
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar