Det må være lov å være annerledes!

Vi mennesker har mange fordommer og frykt i oss for alt som er ukjent. For noen år siden så jeg med andre øyne på de jeg syntes var annerledes og derfor merkelige, rare, dumme eller hvilken karakteristikk jeg valgte å gi dem. For er det ikke slik, at dersom noen er annerledes enn oss selv, så er det negativt? I våre øyne? Vi omgås lettest med dem som er enige i det vi sier og mener? Mange mennesker påberoper seg fantastisk mye kunnskap om hvordan andre medmennesker ”er”. Vi vet til og med hva de tenker, sier og føler! Følgende sitater er bare et lite utvalg av eksempler jeg har hørt:



- ”Jeg møtte henne i butikken, men hun hilste ikke på meg en gang. Hun er så overlegen, hun har dessuten aldri likt meg.”

- ”Nå er han for sen igjen, han har ingen respekt for at jeg sliter og ordner mat.”

- ”Se på han som går der, tydelig at han ikke har vaska seg, sikkert en uteligger som ikke greier å få orden på livet sitt.”

- ”Hun jobber så sakte, forstår hun ikke at det gjør meg stressa?”

- ”Det er så mange mennesker her i landet som er for late til å jobbe, dagens ungdom eier ikke arbeidsmoral.”

- ”Hva er egentlig ME da, det er jo ingen som vet hva det er, det må da gå an å ta seg sammen, det er jo bare psykisk.”

- ”Det er ikke sikkert at du hadde ME engang..”

- ”Det er jo slik at noen mennesker ikke tåler like mye som andre, og får lett nerveproblemer.”




And on and on it goes…



Nei, andre kan ikke forstå hva du ønsker. Andre kan heller ikke forstå hva du tenker, med mindre du forteller dem det. Andre mennesker har egne måter å leve på som ikke er som din. Andre mennesker ER ikke deg. Bare du er det. Bare du tenker dine tanker. Du kan derfor ikke med sikkerhet vite hva andre tenker eller mener, eller uttale deg om hvordan de ER. Kan vi slutte å være så fordømt forutinntatte?

Kanskje hun du møtte i butikken ikke så deg? Kanskje han som kom for sent punkterte? Vet du hva ME er? Har du selv hatt det? Ikke? Hvordan kan du da uttale deg? Og hvordan kan du si at jeg ikke har hatt ME??? Er du meg? NEI, å få angst handler IKKE om å være svak! I morgen kan det samme skje med deg!

Det finnes andre grunner enn de du velger å tro på! De grunnene du velger ut, velger du ut i forhold til deg selv og dine erfaringer. Det er så lett å glemme, at alle mennesker har ulik bagasje, og at vi dermed har ulike kart over det samme terrenget.

Selv har jeg alltid følt meg annerledes. Ikke fordi jeg skiller meg ut, men fordi det var slik jeg ble møtt som barn. "Sånn må du da ikke gjøre", og "hva tror du andre tenker om deg hvis du går kledd slik/sier ditt eller gjør datt". Slike meldinger sammen med kritikk får et barn til å føle at det er noe galt med det. Jeg har derfor tidligere gjort alt for ikke å skille meg ut, med det resultat at jeg følte meg enda mer annerledes. Hva jeg enn gjorde, fikk jeg kritikk fra omverdenen. Mye energi er blitt brukt på ønsket om å bli akseptert. Det er ikke før i voksen alder at jeg har forstått at det å være annerledes (altså seg selv) er en god ting. Det trengs mot til, for å være den man er, og jeg ser opp til mennesker som tørr skille seg ut. Mariann Thommasen er et eksempel. You go girl!



Jeg synes det er så trist å se at dagens samfunn helt tydelig favoriserer og streber etter A4-mennesker. De som ikke passer inn i ”normalen” og skiller seg ut på en eller annen måte, får ikke være med på leken. I skolen mobbes det. Lærerne er så travelt opptatt med å innfri de faglige kravene at de ikke ser hva som foregår. Eller takler de det ikke? Det ender med at de som blir mobbet velger å skifte skole, mens mobberne får bli. Er det slik vi vil ha det? Vi er så opptatt av å finne diagnoser på alt ved våre barn som ikke karakteriseres som normalt, at det finnes snart ikke et eneste barn uten en diagnose! Har de ikke ADHD, så har de ADD, eller de holder ikke saksa rett, hopper skeivt eller tygger på skrå! La barn være barn! La noen utvikle seg seinere, andre raskere. Ikke start allerede i barnehagen med å få ungene til å føle seg annerledes, sette dem i båser og gi dem diagnoser. Fokus er stadig i feil ende!!



Hvor mange barn er det vel ikke med skrive og lærevansker som bare trenger en god lærer, en annen innlæringsmetode eller tilnærming? Ingen er dumme. Alle barn VIL lære. Det er ikke barna det er noe feil med, det er systemet! Et barn med dysleksi eller stamming trenger kanskje bare litt indre trygghet? Vi er så opptatt av alt vi skal gjennomgå og gjøre, at vi glemmer menneskene! Det viktigste faget vi kan lære våre barn er hvordan vi henger sammen som helhetlige mennesker. Hvordan våre tanker er forløperen til hvordan vi føler oss. Fremme selvfølelse i tillegg til selvtillit. Hvordan vi skal bli glade i oss selv og andre.



Å være annerledes, hva er så det? Det trenger ikke å være mye. Det er nok at du ikke har penger til å kjøpe de ”rette” klærne, eller sier det ”rette” ovenfor andre. Å være annerledes kan være hva som helst. Noen eksempler: å ha briller, å være psykisk syk, fysisk syk, psykisk utviklingshemmet, homofil, kristen, muslim, vegetarianer, gammeldags, enslig, tykk, tynn, foretrekke sykkel framfor bil, elske hiphop, være nordlending, same eller ha en annen hudfarge, spise sunt, innvandrer, ha rosa hus, grønne bukser, ikke drikke alkohol, HVA SOM HELST som ikke stemmer med andre menneskers oppfatning av hvordan andre BØR være. Når skal vi slutte???

Jeg liker for øvrig ikke uttrykket psykisk syk. Det er ikke mulig å være bare psykisk syk, ei heller bare fysisk syk. ME er ikke en psykisk sykdom, kreft er ikke en fysisk sykdom. Man kan ikke isolere slike uttrykk. Alle sykdommer er fortsatt et resultat av ubalanser i kropp, sinn og ånd, som er den helheten vi består av. Heldigvis er dette holistiske menneskesynet på full fart fremover i samfunnet. Flere og flere ser den store helheten. Uttrykk som psykisk syk, kronisk og også ordet sykdom burde avskaffes. Jeg liker heller å bruke uttrykk som trøbbel i tårnet, vedvarende og ubalanser. Jeg mener det. Bedre energi, mindre frykt i disse ordene. Begynn å skriv ordet AIDS med små bokstaver, slik: aids. Det gir ordet mindre makt, ikke sant? Skriv stress med bitte små bokstaver, slik at ordet nesten forsvinner. Fokus!



Jeg har tenkt mye på mennesker som har en eller annen form for utviklingshemming. Tenk på hvilken gave de er til samfunnet! Se hvilken glede de utstråler, og hvor mye de har å lære oss! Om det å utøve lykke, eller bare å være seg selv! De er ikke redde for å danse av glede. De bekymrer seg ikke om de synger falskt. Noen kan være født med Downs, andre kan ha fått en psykisk utviklingshemming som følge av en ulykke for ett år siden. Det kan skje med deg! Ikke prat over hodene på dem. Ikke bestem deg for at de ikke forstår hva du sier, eller le av dem. Et menneske som på utsiden ser ut som om ikke er tilstede i denne verden, kan hende det ”feiler” svært lite. Likedan kan et menneske som ser friskt ut fra utsiden, være veldig syk. Så ikke si at ”hun ser da frisk ut”. Tingenes tilstand er som oftest annerledes enn det ser ut til ved første øyekast!

Alle er unike, alle har så mye å bidra med. Hvis de bare får sjansen! Vi er alle født med det samme potensialet i oss. Alle egenskaper som finnes, kan vi utvikle. Hver og en av oss. Det hjelper hvis du tenker på alle mennesker som din mor, din far, din søster eller bror. Det hjelper om du jobber med å lære å elske deg selv.

Målet må være å skape et samfunn hvor det er lov å være annerledes. Å tenke utenfor boksen. Å ikke være lik en dum sau som dulter etter ledersauen. Å gjøre seg opp sine egne meninger, bruke de klærne man vil, få litt trøbbel i tårnet uten å bli sett ned på, utvikle seg seint uten å bli kalt dum, rett og slett FÅ LOV TIL Å VÆRE SEG SELV! Og det er i mine øyne ikke å være annerledes. Ingen er annerledes! Annerledes enn hva da? Så bare la oss avskaffe det uttrykket også!




WHAT MAKES YOU DIFFERENT, MAKES YOU BEAUTIFUL!





Til slutt vil jeg dele disse to vakre diktene:




Våre små søsken

Vi har en liten søster
vi har en liten bror
som er litt annerledes
enn andre barn på jord.

De kom til denne verden,
det vanskelige sted,
med mindre håndbagasje
enn vi er utstyrt med.

Vi voksne er så store
i gjerning og i ord.
Vår lille bror og søster
blir aldri riktig stor.

Vi har vår eng og åker.
Vi har vårt kjøpmannskap.
Og vi beregner livet
i vinning eller tap.

Det er så lett å skubbe
de små og svake vekk
og la dem stå tilbake
med hjelpeløse trekk.

Det er så lett å glemme:
Når siste båt skal gå
må alle passasjerer
la all bagasjen stå.

Da blir det kanskje lettest
for disse små, fordi
de bare har et hjerte
med sorg og glede i.

Og gleden er så deilig
Men sorgen er så trist.
Det har vår lille søster
og bror bestandig visst.

Så la oss gi dem gleden
til de skal gå ombord
med sine barnehjerter,
vår søster og vår bror.

Inger Hagerup









Stien te verdens ende

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet plut’slig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.

Anonym