Om nattvaktshelg, herlige barn, og tusen takk Pia !

Jeg har hatt et par gode fridager etter nattvaktshelg. Jeg har til og med greid å nyte helgen selv om jeg jobbet natt. Slike helger har tidligere hatt en tendens til å gå bort i en slags tåke. Eller rettere sagt, jeg har hatt en tendens til å la disse helgene forsvinne i en slags tåke. Stor forskjell. Utrolig hva man er i stand til å se når man driver selvutvikling:) Jeg har kosa meg i sola, jobbet i hagen, sittet i paviljongen med en pils og Jordmoren nr 52 (!), planlagt og gjort innkjøp, vært med familien, og opplevd rent velvære strømme igjennom kroppen:) Da er livet herlig!



Kjæresten min på 7 år sover i dokkestua i natt. Han koser seg der. Vi feiret mormor sin 66 (!) årsdag idag, og han pakket inn en gulerot til henne. Da jeg spurte hvorfor, sa han at han ikke greide å finne navlen til mormor lenger, så det var på tide hun spiste litt sunnere:) Herlige barn.


Kroppen min krangler litt om dagen, og da er gamle-Camilla raskt til å stikke innom. Ledd er gode å ha. Når de blir vonde føles det ikke bra. Kroppen er skapt for å bevege seg. Når den ikke greier det tar frykten meg. Vi snakker poet her:)  På dagens deilige høydepunkt hvor jeg får trene aerobic sammen med mange flotte damer (desverre ingen menn, så gutter, come on!) kjente jeg det skikkelig, fikk kramper i føttene, greide nesten ikke å løfte vektene.



Jeg er i den situasjonen at en skikkelig ubalanse driver å utvikler seg i kroppen min. Andre er i den situasjonen at de ikke kan trene. Så jeg tenker på hvor priviligert jeg er som kan. Selv om ordet "enda" har lyst til å henge seg på. Eller rettere sagt, som gamle-Camilla har lyst til å henge på:) Stor forskjell. Jeg tenker på at dersom jeg var en av dem som i lang tid ikke hadde vært i stand til å trene, og så hadde kommet så langt i helbredelsesprosessen at jeg var der jeg er i dag, så hadde jeg vært i ekstase. Det handler jo om fokus og perspektiv. Jeg øver meg hele tiden:)




Så da jeg kom hjem i dag, følte jeg at jeg trengte noen nyttige ord. Og ordene kom til meg. Jeg er så heldig at jeg har fått stifte bekjentskap med en flott dame som heter Pia Saranpreet Kaur Niemi. Hun har hatt leddgikt og blitt frisk. Ikke av medisin selvsagt, for det er ikke mulig, men hun har blant annet brukt leverflush, kundaliniyoga og EFT (Emotional Freedom Techniques). Hun instruerer nå i denne yogaformen og inspirerer mange, blant andre meg. Hennes historie kan du lese her. 


I dag hadde Pia postet disse fantastiske ordene, som minnet meg på noe utrolig viktig. Jeg siterer henne, og deler videre disse flotte ordene: 



"I got out of the way, and Spirit came through. I let go of my ego-defence, showed my true feelings and spoke my truth- and Grace flowed. I did my sadhana, showed up- and inspiration showered over me."


Tusen takk Pia:) Det er det det handler om. Å ikke stå i vegen for seg selv. Ta et skritt til side, finne svar i stillheten mellom tankene. Da kommer potensialet fram. Det er godt vi har hverandre slik at vi kan minne hverandre på ting vi vet, men som vi av og til glemmer. Det handler om det som jeg har valgt å bruke som tittel i bloggen:

IF IT IS TO BE - IT IS UP TO ME


<3